Hvordan oppsto inndelingen av områder?

Dette er skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Turismen på Svalbard har gjennomgått en rivende utvikling de siste tiårene. Fra å være sett på som en mer eller mindre uønsket, i det minste omstridt aktivitet på 1970- og '80-tallet, er turisme nå en av bærebjelkene i svalbardsamfunnet. Turismen er velregulert, næringen er samkjørt og profesjonell, og aktivitetene opprettholder et stort antall arbeidsplasser på øygruppen. 

Men veien til hit vi er i dag, har vært lang og ikke fri for diskusjoner og konflikter. Jeg har jobbet med forskning og forvaltning knyttet til turisme på Svalbard siden 1980-tallet og ofte tenkt på hvor mye som har endret seg siden de tidlige årene. Forskjellen i dag kontra tretti-førti år siden, ligger først og fremst i kompleksiteten og detaljgraden i arealforvaltningen og lovverket. Men det interessante er at en del hovedprinsipper knyttet til differensiering i bruk av forskjellige områder og inndeling av øygruppen ligger fast.

Fra tid til annen har jeg fått spørsmål om bakgrunnen for dette, og ikke minst – hvordan oppsto det som i mange år het område 10, det vil si bruksområdet rund Isfjorden? Dette er jo det mest tilgjengelige området for både fastboende og tilreisende og som dessuten stiller minst krav når det gjelder ferdsel og opphold. 

Som opphavsmann til den første reelle inndelingen av turisme på Svalbard, gleder jeg meg over at denne forvaltningspraksisen har slått rot, selv om det er foretatt mange justeringer underveis fram til i dag. Historien er i korte trekk som følger: Midt på 80-tallet arbeidet jeg som vilt- og naturvernkonsulent hos Sysselmannen (som bestillingen het den gang). Jeg hadde bakgrunn fra naturforvalterutdanning i USA og hadde tatt hovedfag på terrengslitasje etter oljeleting på Svalbard. Under arbeidet hos Sysselmannen fikk jeg god føling med den økende turismen. Ikke minst så jeg mangelen på kunnskap om turistpopulasjonen og dens gjøren og laden på øygruppen, noe som motiverte meg til nye studier av turismen. Etter tiden hos Sysselmannen tok jeg en doktorgrad på sammenhenger mellom turistenes holdninger og hvor de ferdes på øygruppen. Dette ledet i tur til det første utkastet til en forvaltningsplan for turisme og ferdsel på Svalbard i 1991. Arbeidet ble finansiert av det daværende Miljøverndepartementet og Næringsdepartementet i fellesskap. I 1995 ble en revidert rammeplan vedtatt med formål å trekke opp de langsiktige retningslinjene for den framtidige styringen av turisme og friluftsliv på Svalbard. 

Mye har skjedd siden den gang, men det viktige her er at man fikk på plass et faglig basert rammeverk som skulle ta hensyn til både miljøvern og næring, og på en måte som var uavhengig av person og som kunne evalueres over tid. Den første planen var tilsynelatende enkel i form og bygde på fire arealkategorier: naturreservat, nasjonalpark, friluftsområde og turområde. I tillegg skulle det opprettes minst to snøskuterfrie områder. Til tross for en forholdsvis overordnet og enkel areal-inndeling, lå det flere faktorer bak kategoriene, som beskrivelser av tilgjengelighet, reguleringsnivå (hvilke aktiviteter var tillat), annen pågående virksomhet, ferdselsnivå og tilretteleggingsgrad. I tillegg ble hver arealkategori utstyrt med målsettinger og forvaltningsstrategier for å oppnå målsettingene. 

Turismen på Svalbard er ganske annerledes i dag sammenlignet med situasjonen på 90-tallet, både hva gjelder omfang, utviklingen av næringen og ikke minst detaljgraden i forvaltningen. Men like fullt er det i ettertid gledelig å se at mye av dette arbeidet har satt spor som fortsatt preger Svalbard. Det var et par forhold jeg var spesielt opptatt av da det første utkastet til forvaltningsplanen ble utarbeidet i 1991, og som i hovedsak ble videreført i planen i 1995. Det ene var å forsøke å spre turisttrafikken og dermed sikre mangfold i opplevelser og unngå overforbruk av enkelte lokaliteter. For det andre at det skulle være mulig å oppleve Svalbards natur og villmark på flere måter uten å måtte reise veldig langt unna Longyearbyen, noe som ville kreve uforholdsmessig mye tid, ferdigheter og kostnader for svært mange. Resultat ble to viktige grep. Det ene var område 10 rundt Isfjorden, som fikk et lavt reguleringsnivå og minimale krav til søknad, rapportering og så videre. Det andre var de skuterfrie områdene nær Longyearbyen, slik at det var, og er, mulig å oppleve arktisk ikke-motorisert villmark vinterstid for de som heller vil gå uforstyrret på ski vinterstid uten å reise langt av gårde. Disse områdene har bestått testen i tretti år, og det er hyggelig å minnes at turistnæringen var positiv helt fra starten av. Det skal også sies at det var skepsis i lokalbefolkningen, men det virker som mange nå ser verdien av dette forvaltningsgrepet.

Alle planer har begrenset levetid og relevans, men de kan peke mot oppgaver som nye krefterbør ta fatt på i fremtiden. Den nå for lengst utdaterte planen fra 1995 understreket at forvaltningen av turisme på Svalbard burde ta en rekke grep: utvikle et overvåkingsprogram natur og kulturminner, lage et system for å kartlegge turismen og føre årlig statistikk, kanalisere trafikken, samt innføre guide- og turleder utdanning og bedre informasjons strategier. I dag kan vi vel kan vel trygt si at man i dag har kommet godt i gang med de fleste av disse oppgavene.

Har du noe på hjertet, eller vil du fortsette denne debatten? Vi tar gjerne imot leserinnlegg og kronikker på post@svalbardposten.no.