KRONIKK:
– Sett krav til at turister forbedrer reisemålet
Reiselivsnæringen på Svalbard bidrar til attraktive arbeidsplasser, til et rikt kulturtilbud og at Longyearbyen har en «kveldsøkonomi» med kafeer og utesteder som sammenlignbare plasser på fastlandet bare kan drømme om. Samtidig har næringen et stort miljøavtrykk, og fremover må næringen ta store grep for å redusere dette. Internasjonalt ser de mest progressive reiselivsaktørene i verden nå forbi bærekraft – de søker mot et såkalt «regenerativt» reiseliv. Da er det ikke nok at de besøkende ikke gjør skade på naturen eller lokalmiljøene, de må tilføre verdier til de lokale økosystemene, og lokalsamfunnene må se verdien av å ta imot turistene.
Det å jobbe målrettet med bærekraft er ikke lenger noe ekstraordinært, i de fleste bransjer er det i ferd med å bli lovpålagt - og det er ikke nok. I det regenerative reiselivet må de reisende bidra til å forlate reisemålet i bedre stand enn da de kom – og reisende må også bidra til noe positivt for flere enn de som reiser.
Gjort galt – med for mange besøkende, for stort karbonavtrykk og der hvor lokalbefolkningen i for liten grad hensyntas, skaper reiselivsnæringen innbyggeropprør og misnøye. Når det derimot gjøres riktig, bidrar næringen til bolyst og lokal tilflytting – langt ut over arbeidsplassene selve næringen frembringer. Gjort riktig er næringen viktig for å skape sosial infrastruktur og at lokalsamfunnet framstår attraktive og interessante.
I mars holdt vi et foredrag på Svalbard der vi på oppdrag fra Innovasjon Norge ble bedt om å gi innspill til «Fremtidens Svalbard». For å få til en reiselivsnæring som bidrar til helårsarbeidsplasser, reduserer karbonavtrykket og er en ressurs for lokalsamfunnet, oppfordret vi blant annet næringen og svalbardsamfunnet til å se på disse forslagene:
- Innfør krav om minimumsopphold: Å redusere karbonavtrykket blir viktig fremover. Flyreisen til og fra Svalbard vil innebære at alle som reiser til øygruppa har et forholdsvis høyt karbonavtrykk, og karbonintensiteten er størst for gjestene som bruker få døgn på Svalbard. Jo lenger gjestene oppholder seg på øygruppa, jo bedre. For å få opp gjennomsnittslengden til hver besøkende, bør reiselivsnæringen gå sammen og stille krav til minimums oppholdslengde for dem som reiser som turister til Svalbard.
- Bruk nærmiljøet: Skal man besøke Svalbard om vinteren, framstår i dag en 9-timer lang snøskuter-tur nærmest som noe man MÅ gjøre og et «default-alternativ». Sånn trenger det ikke være. For de fleste er allerede Longyearbyen og nærområdet vilt nok. Vi sto alene en stjerneklar kveld på Varden. Med lånte brodder, varm kakao og historiefortelling var dette en fantastisk opplevelse – og den kan tilbys hele året. Rundtur i Longyeardalen med sparkstøtting var det ingen som tilbød – sikkert fordi det ikke er spennende nok for de som bor her og utvikler turprogram. Det er viktig å ikke bli «hjemmeblind» når man utvikler reiselivsopplevelser. Spør du en besøkende på Færøyene om hva som var høydepunktet der, vil mange svare «Heimablidni». Det er et konsept der man spiser middag hjemme hos fastboende og hører deres fortellinger om hvordan det er å bo på øygruppa. «Hjemme hos-restaurant» hos en av de fastboende i spisshusene i Longyearbyen kunne absolutt blitt høydepunktet for en Svalbard-turist. Sats derfor mer på å utvikle næraktivieter – med lavt karbonavtrykk.
- Knytt forskning og reiseliv tettere sammen: Flere steder rundt i verden bidrar reiselivsnæringen inn i forskningsprosjekter ved at de besøkende tar del i feltobservasjoner og registreringer. Folkeforskning er en ressurs som kan gi gode reiselivsopplevelser – og som bidrar til læring og inspirasjon for de besøkende. Svalbard har en unik mulighet til å utvikle flere produkter knyttet til dette.
- Lær av Stillehavet: På øya Palau i Stillehavet, kan de tilreisende laste ned en app når de besøker øystaten. Inspirert av «gaming» får turistene tilgang til unike opplevelser hvis de oppfører seg bærekraftig. Ved å oppfylle ulike bærekraftskrav, får de tilgang til opplevelser andre besøkende med «dårligere» oppførsel ikke får tilgang til. Gjennom appen er det bærekraftig oppførsel og ikke tykkelsen på lommeboka som bestemmer hva de besøkende kan ta del i og oppleve. Hva med en Svalbard-variant av dette?
- Lær av Rhodos: På den greske øya har myndighetene gått sammen med reiselivsaktører og etablert et laboratorium for bærekraftig reiseliv. «Rhodes Co-Lab» skal finne løsninger for morgendagens reiseliv – og bli en tenketank og utviklingsaktør som jobber for å finne løsninger på utfordringer knyttet til infrastruktur, energi, søppelhåndtering, klimatilpasning, transport og sesongutvidelse. «Rhodes Co-Lab» skal finne finansiering til pilotprosjekter og bli en rollemodell for andre destinasjoner. Hva om næringsaktører, reiseliv, myndigheter og lokal forvaltning går sammen og etabler en arktisk variant i Longyearbyen som kan eksportere bærekraftige initiativ og løsninger til reiselivsnæringen i Arktis?
Kan et framtidsbilde da bli at det ville være noen områder på Svalbard som kun var tilgjengelig for aktører som drev med regenerativ turisme? At det kun var mulig å bli med på tur i en fjord eller et område hvis man drev med strandrydding eller bidro i folkeforskning? Eller hva om det kun var gjennom bærekraftig oppførsel gjestene kunne få tilgang til de mest unike opplevelser? De dristige valgene hadde kledd svalbardsamfunnet.
