Svalbardpolitikk på prøve

Det har i mange tiår vært bred enighet om svalbardpolitikken. En viktig målsetting er å sikre norsk tilstedeværelse gjennom en robust og livskraftig bosetting i Longyearbyen. De økonomiske problemene i Store Norske gjør at svalbardpolitikken settes på prøve.

Norge har gjennom nitti år forvaltet Svalbard på en god måte. Som hjørnesteinsbedrift har Store Norske vært en viktig forutsetning for et livskraftig lokalsamfunn. I Regjeringens eierskapsmelding, framlagt i juni i år, heter det blant annet at «målet med statens eierskap i Store Norske Spitsbergen Kulkompani AS er å bidra til at samfunnet i Longyearbyen opprettholdes og videreutvikles på en måte som understøtter de overordnede målene i norsk Svalbard-politikk.»

Det er selvsagt også et krav fra eieren at Store Norske skal drives på forretningsmessig grunnlag. De tiltakene som nå settes i verk er i tråd med nettopp dette. Samtidig er det enkelte som dyrker myten om at Store Norske er et statlig pengesluk. I mange år har virkeligheten vært motsatt. Store Norske mottok sitt siste statstilskudd i 2001. De siste ti årene har selskapet tilført staten mer enn 500 millioner kroner i utbytte. Men nå har kullprisen stupt og ført Store Norske inn i en alvorlig krise.

Nasjonal utfordring
Fortsatt er Store Norske den viktigste bærebjelken i svalbardøkonomien. Selskapet står direkte og indirekte for en tredjedel av sysselsettingen og nær halvparten av verdiskapingen. Ved siden av Store Norske er det de siste årene vokst opp et allsidig næringsliv og bredere offentlig virksomhet på øygruppen. Dette har bidratt til et mer robust samfunn, men likevel er det slik at en redusert virksomhet i Store Norske, eller i verste fall et opphør, vil være svært dramatisk.

Dette er en nasjonal utfordring. Og den oppstår samtidig som betydningen av norsk næringsaktivitet og tilstedeværelse på Svalbard kanskje er viktigere enn noen gang siden øygruppen ble norsk i 1920. Den sterkt økende interessen for Arktis gjør betydningen av Norges posisjon viktigere, både i et lokalt, nasjonalt og globalt perspektiv.

Opprettholdelse av et livskraftig lokalsamfunn på Svalbard krever at vi er mange nok. I dag bor vi om lag 2.100 mennesker i Longyearbyen. Drøye to tusen mennesker er allerede i underkant av hva som anses som tilstrekkelig grunnlag for å opprettholde et moderne samfunn på 78 grader nord. Vi burde helst vært noen flere for å være tilstrekkelig robuste. Derfor er situasjonen for Store Norske alvorlig ikke bare for selskapet og dets ansatte, men for hele lokalsamfunnet.

Verdens dyreste infrastruktur
Store Norske er i dag motor ikke bare for sin egen utvikling. Industri er også fundament for reiseliv, forskning og tjenesteytende næringer på Svalbard. Og samarbeid har vært, og er, viktig for utviklingsarbeidet som er gjort innenfor havn, næring, reiseliv og ikke minst FoU (forskning og utvikling red. anm.) og kunnskapsutvikling hos oss.

En utvikling som gjør at vi nå kan si ja til et fremtidsrettet Svalbard inn i en kompetanse- og teknologistyrt utvikling Norge kan være stolt av i Arktis.

Vi har utarbeidet havne- og næringsstrategi for Longyearbyen. Den presenterer et bredt spekter muligheter for framtidas Svalbard. Havneutviklingen som er i gang klargjør oss også for det økende potensialet innenfor transport og logistikk, maritime tjenester og arktisk redningstjeneste. Alt relatert til målsettingen for Svalbard (Stortingsmelding nr. 9): Norsk suverenitet, livskraftig bosetting av høy kvalitet, mangfoldig næringsliv og regionalt og internasjonalt samarbeid.

Fellesnevneren i all utvikling på Svalbard er arktisk kompetanse, og en industriell motor som drivkraft og tilrettelegger. Ikke minst for verdens trolig dyreste infrastruktur på 78 grader nord.

Farlig forenkling
Store Norske har selv flere prosjekter som kan gi kullselskapet flere bein å stå på ,og ser at den internasjonale utviklingen i Arktis gir store muligheter. Da er det tragisk at kullprisen nå truer med å slå beina under selskapets mulighet til å utføre sitt samfunnsoppdrag. Styre og ledelse i Store Norske arbeider for å finne akseptable løsninger, både for å håndtere de kortsiktige utfordringene og for å kunne gripe nye muligheter på lengre sikt.

Om noen uker skal våre politiske myndigheter ta stilling til selskapets plan for å sikre selskapet.

Det spørsmålet som da skal besvares er ikke et ja eller nei til fortsatt produksjon av kull til energiforsyning, det er å gjøre problemstillingen farlig enkel. Etter min mening vil en kortsiktig utvikling med produksjon av industrielt kull til nordnorsk industri være et viktig steg i retning fremtiden. En fremtid som kan inneholde CO2-rensing på Svalbard, men uansett en fremtid som bør være teknologi- og kunnskapsledende for energiutviklingen i Arktis som sådan. Vi tror også at utdanning av arktiske ingeniører i Longyearbyen er en utmerket måte å ivareta både vår teknologiske infrastruktur og behovet for kompetanse i all arktisk utvikling.

Ny tid
Det viktige nå er at vi klarer å ta vare på muligheten til å sikre en fremtid som sier ja til de viktigste faktorene for suksess i norsk næringsliv og industri: Kompetanse og teknologiutvikling. Det handler om å sikre at vi fortsatt kan løse samfunnsoppdraget, få anledning til å tilpasse oss en ny tid og ta vare på egne investeringer.

Vi har gjennom samhandling, nærings- og reiselivsmessige initiativ og et sterkt forsknings- og utdanningsmiljø skapt god nordområdepolitikk. Vi har bygd lokalt og fått gjennom gode vedtak sentralt. Nå må vi sikre fremtiden gjennom å sikre både industriell motor og samfunnets kritiske masse slik at vi kan fortsette å bygge og utvikle vårt nord.