Leserinnlegg:
Svalbards kulturminner er under stort press
Sysselmesteren svarer Birger Amundsen.
I intervju i Svalbardposten 20. mai forteller Sysselmesteren om planene for å sikre russehytta på Rekvika. I leserinnlegg 23. mai og 17. juni kommenterer Birger Amundsen Sysselmesterens planer og etterspør informasjon om en russehytte og bjørnefelle som sto ved det gamle museet. Denne artikkelen vil belyse Rekvika-prosjektet i sin helhet. Samtidig vil vi sette søkelyset på de utfordringer forvaltningen står ovenfor med et stort antall kulturminner som er utsatt for press fra både klimaendringer og ferdsel.
For å svare på Birger Amundsens spørsmål først. Isbjørnfella fra Kapp Martin er satt i stand og satt ut igjen på sletta ved Kapp Martin. Isbjørnfella er i dag registret i Askeladden. Stedet kan lett nås med snøskuter.
Når det gjelder Russehytta som sto ved gamlemuseet, har det opp gjennom årene vært gjort mange forsøk på å finne mer informasjon om denne. Utfordringen er at ingen vet hvor hytta kommer fra, eller hvem som satte den ved gamlemuseet i sin tid. Det er også reist tvil om bygningens opprinnelse, blant annet om dette er en autentisk russisk hytte eller en kopi.
Vi har funnet opplysninger som tilsier at noen bygningsdeler KAN ha vært gamle, men at mange deler har vært antatt nyere, blant annet gulvet. Om det er en gammel hytte som er ombygd, eller en ny hytte med delvis gamle bygningsdeler vites ikke. Hytta har derfor aldri vært definert som fredet, og har heller aldri vært innlemmet i samlingen ved Svalbard museum. Den har heller aldri vært benyttet i den moderne utstillingen, ettersom opprinnelsen er ukjent. Under oppryddingen ved gamlemuseet i 2016-2017, ble det bestemt at bygningen kunne gis bort eller kastets. Ut over dette har vi ikke funnet i våre arkiver informasjon om hva som skjedde rent faktisk med bygningen.
Sysselmesterens kulturminnearbeid
Når det gjelder Sysselmesterens kulturminnearbeid, gjennomføres dette etter oppdrag i tildelingsbrev fra Klima- og miljøverndepartementet og i samsvar med kulturminneplanen for Svalbard.
En av de største utfordringene vi står ovenfor i dag er økende erosjon langs kystlinjen som følge av klimaendringer, med mindre is som beskytter strandsonen. De fleste kulturminnene på Svalbard er strandbundet, og stadig flere ødelegges. Flere steder har dette utløst sikringstiltak de siste årene. Dette kan være arkeologiske nødutgravninger for å sikre kildematerialet, vedlikehold, dokumentasjon eller flytting av hele bygninger.
Ressursbehovet for slike sikringstiltak er stort i et veiløst samfunn, og det er ikke mulig å redde alle. Tap av kulturminner er derfor en realitet, og forvaltningen står ovenfor krevende prioriteringer i årene fremover. Erosjonsproblematikken er så omfattende at dette alene ikke utløser sikringstiltak. Vurderingene er også basert på kulturmiljøenes kulturhistoriske verdi, blant annet hvor sjeldent det er, om vi har god dokumentasjon og kunnskap om det fra før, om vi kan vi lære noe nytt og om det har stor opplevelsesverdi.
Rekvika
Hytta på Rekvika er på listen over prioriterte kulturmiljøer, sammen med flere tusen andre objekter. Rekvika er likevel et svært sjeldent kulturminne da den er en av kun to bevarte, stående bygninger fra pomorenes fangsttradisjon på øygruppa. Den andre bygningen – Dirksodden – ble satt i stand og flyttet tilbake til sin opprinnelige plassering i 2021.
Det som i tillegg gjør Rekvika unik, er den helt spesielle takkonstruksjon. En byggeskikk som pomorene benyttet i nordområdene. Så vidt vi vet er bygningen med restene av denne takkonstruksjonen den siste bevarte av sitt slag i hele verden. Dette gjør at Rekvika har en uerstattelig bygningsantikvarisk kildeverdi i kraft av sin sjeldenhet. Vi mener dette er viktig å ivareta for kommende generasjoner, til forskning, opplevelse og formidling. Kulturmiljøet på Rekvika består også av en arkeologisk lokalitet med stor kildeverdi. En stor del av prosjektet er å gjøre en arkeologisk utgravning for å få mer kunnskap om pomorfangsten på Rekvika.
De sikringstiltakene som er foreslått av Sysselmesteren utgjør derfor samlet sett et helhetlig dokumentasjonsprosjekt som aldri tidligere er gjennomført på Svalbard: 1) Dokumentasjon av bygningen, 2) Arkeologisk utgravning (sikring og dokumentasjon av arkeologisk kildemateriale), 3) Flytting av bygningen, 4) Formidling av kulturmiljøet på Rekvika og pomorfangst- og norsk fangsttradisjon.
Flytting av bygningen er det mest kontroversielle, og dette har på ingen måte vært en enkel vurdering. To alternative lokasjoner for flytting av bygningen er vurdert: a) flytting til nytt sted i Wijdefjorden, eller b) flytting til bruk i Svalbard museums nye utstilling.
Alternativ a) innebærer at bygningen må flyttes langt unna sin opprinnelige kontekst for å stå i trygge omgivelser i et område med mye erosjon. I tillegg vil det kreve omfattende tiltak for å sikre bygningen et videre liv ute i Svalbards natur. Dette betyr at bygningsdeler må byttes ut, det må gjøre tiltak for å sikre den unike takkonstruksjonen. Tilførte lag må også fjernes for å forhindre en akselererende forråtning. I praksis betyr dette at unike antikvariske bygningsdeler og spor fjernes, og vi står igjen med en modifisert kopi.
I mange tilfeller er dette et kompromiss som ansees som en akseptabel løsning der bygg skal istandsettes for videre bruk (vern gjennom bruk). Konsekvensen er at den bygningsantikvariske verdien reduseres, men samtidig får bygningen lengere levetid.
For Rekvika sin del er istandsetting – for flytting til et nytt sted utendørs - vurdert som et dårlig kompromiss. Fordi forfallet er sterkt fremskridende vil en slik løsning medføre at vi manipulerer og endrer en bygning som er svært sjelden i kraft av sin kildeverdi for den russiske pomorfangstens bygningstradisjoner, og også den norske fangstmannstradisjonen.
Løsningen med å oppføre Rekvika innendørs har også sine ulemper, som Amundsen påpeker, særlig fordi bygget fjernes fra sin opprinnelige kontekst. Fordelen er at de bygningsmessige tiltakene ikke blir nødvendige, og bygningsmassen vil kunne bevares tilnærmet autentisk.
Flytting av Rekvika er også vurdert i sammenheng med at Svalbard museum er i gang med å endre utstillingen sin. Rekvika kan innlemmes i en ny utstilling som formidler prosjektet som helhet, selvfølgelig de kulturhistoriske elementene, men også at flytteprosjektet og den arkeologiske utgravningen er konsekvenser av klimaendringer. Ikke minst gir denne løsningen publikum og forskere mulighet til å oppleve en av de siste stående bygningene vi har fra pomorfangsten på Svalbard.
Kulturminneforvaltningen på Svalbard står ovenfor vanskelige valg og det finnes ingen fasit i dette arbeidet. For Rekvika har en samlet vurdering vært at museets utstilling er den beste løsningen for å sikre den bygningsantikariske kildeverdien. Men det er aldri en lik vurdering fra et objekt til et annet. Det er stedlige, ressursmessige, og faglige forhold som alltid skal veies på en «vektskål», og det vil også være en vurdering ut ifra de forutsetninger som ligger til grunn på beslutningstidspunktet.
Det er Riksantikvaren som tar den endelige beslutningen om hva som skal skje med Rekvika, noe som enda ikke er avklart. I alle tilfellene er det en forutsetning at det foretas dokumentasjon og formidling av det opprinnelige kulturmiljøet før det ødelegges av erosjon, slik at Rekvika fortsatt kan være til glede for publikum og forskere i uoverskuelig fremtid.
