Vitenskap og politikk: Svar til Espen Klungseth Rotevatn

Det kan virke som om Espen Klungseth Rotevatn ikke mener det er relevant for en fysisk geograf å ha faglig begrunnet ­mening om klima. Det er en feilslutning.

Ole Humlum svarer på leserbrevet fra Espen Klungseth Rotevatn, som er leder for Svalbard MDG.
Ole Humlum svarer på leserbrevet fra Espen Klungseth Rotevatn, som er leder for Svalbard MDG.
Publisert

Meteorologi og klimatologi er tradisjonelt underdisipliner av fysisk geografi, og de to ubestridt største klimatologer inntil nå var begge fysiske geografer. Men med dagens store interesse for klima har naturligvis også mange andre fag nå engasjert seg i klimaforskning.

Spørsmålet om klimaendringers årsaker er en vitenskapelig utfordring, hvor forskerne i deres arbeide må følge regelsettet for vitenskap. Det forutsetter blant annet at forsøk på forklaringer må være dokumentert så godt, at andre forskere kan etterprøve arbeidet og vurdere om de kommer til samme eller annet ­resultat. Dessuten må fremsatte forklaringsforslag angi, hvordan forklaringen i nåtid eller nær fremtid kan testes ­gjennom ­observasjoner. Samtidig gjelder det for all forskning, at der alltid er minst to forskjellige oppfattelser, som lojalt konkurrerer med hverandre, og aldri omtaler motparten nedsettende. Et ­forskningsfelt med kun en oppfattelse er utenkelig og har intet med vitenskap å gjøre.

Politikere følger i deres arbeide naturligvis andre regler enn vitenskap. De fleste ­politikere vil gjerne iverksette en utvikling, som de mener vil være god for samfunnet. I motsetning til vitenskap vil politiske forslag derfor ofte være basert på fornemmelser og følelser om hva som er rett og feil, rettferdig eller urettferdig, og krever ingen rasjonell argumentasjon. Nedsettende omtale av menings­motstandere kan være en del av den politiske hverdag, hvis det formodes å kunne påvirke velgerne i ønsket retning. Der er således rett frie muligheter for politikere.

Der er imidlertid et regelsett som politikere i Det Norske ­Kongerike imidlertid må overholde: Norges Grunnlov. Når Klungseth kritiserer Svalbardpostens redaktør for å tillate intervju med personer med annen oppfattelse enn ham om årsaker til klimaendringer, kommer han i konflikt med paragraf 100 om ytringsfrihet i Norges Grunnlov.

Årsaken til at ytringsfriheten i år 1814 fikk sin egen paragraf i Norges Grunnlov var ikke hensynet til politisk korrekte synspunkter; de vil uansett alltid fremstå som populære og derfor fint klare seg på egen hånd. Det var derimot hensynet til de politisk ukorrekte synspunkter som ofte vil fremstå som upopulære hos makthaverne. Klungseths ytring lar formode, at han kun ønsker ytringsfrihet for de som har samme mening som ham. Dette er en form for forhåndssensur som er uforenlig med Norges Grunnlov.

For alle politikere er spørsmålet om flertall noe som er interessant. Muligvis er det derfor, at Klungseth ønsker å understreke, at 97% av dagens klimaforskere er enige med ham. Dessverre har den politiserte klimadebatt i årevis vært plaget av «fake news», og de siterte 97% er et av mange eksempler herpå. Ingen vet med sikkerhet, hva dagens klimaforskere mener. Det er øvrig også helt uinteressant, da det innen vitenskap kun er interessant hvem som har rett, og ikke hvor mange som mener det ene eller annet.

Frie forskere og frie universiteter har gjennom de siste 200 år hatt en enestående viktig rolle for Europas fremgang. Også i dag er vårt demokrati avhengig av universitetenes evne til kritisk nytenkning; mer enn det som mange kanskje er klar over. Kun gjennom denne tankemessige fornyelse klarer demokratiet hele tiden at være en effektiv styreform, åpen for nye impulser, og med evne til med rettidig omhu å ta effektive beslutninger om virkelige problemstillinger.

Uten tidvis irriterende innspill fra kritisk tenkende forskere, vil politikere i vårt samfunn løpe en risiko for å begå feil når viktige beslutninger skal treffes, og landet derved mister innflytelse i forhold til andre nasjoner i dagens globaliserte verden. Så det er god nasjonal butikk å betrakte frie universiteter og frie forskere som kulturbærende elementer i vårt samfunn. Vitenskapens kanskje viktigste rolle er aktivt å bidra til at det i siste omgang alltid er sannheten som er autoritet, og ikke autoriteten som er sannhet.

Som det fremgår av ovenstående er vitenskap og politikk to forskjellige størrelser, som bør holdes adskilte. Hensyntagen til forskningsresultater kan riktignok ofte være en god hjelp for politikere, men hensyntagen til politiske holdninger er sjeldent en god hjelp for forskere. Historien er fylt med triste eksempler på hvilke ulykker politisk styring av forskning kan resultere i. På denne bakgrunn fremstår politikeren Espen Klungseth Rotevatns veiledning om hva som er riktig og feil innen klima­forskning som historieløs og malplassert.

I vår tid synes menneskets nesten religiøse trang til å dyrke altforklarende dogmer – som eksempelvis CO2-hypotesen – at være større enn noensinne før. Faren ved denne selvvalgte umyndighet er i sin tid uttrykt veldig klart av Mark Twain: Det er ikke de ting vi ikke forstår som gir oss trøbbel. Det er derimot de ting vi med sikkerhet mener at forstå, men som vi i virkeligheten ikke forstår, som gjør det.Det er for mange mennesker på tide å komme fri av denne selvvalgte umyndighet, og møte den virkelige verden uten fordommer, lese, lytte, tenke og argumentere selvstendig.

Ole Humlum

Longyearbyen

Powered by Labrador CMS