Åpent brev til Regjeringen om Svalbards framtid

Dette er skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Før jeg ønsker alle god jul, vil jeg dele noen perspektiver fra livet på Svalbard.

Det jeg beskriver her er personlige observasjoner, men de bygger på forhold som over tid er dokumentert av forskningsmiljøer, myndigheter og lokal forvaltning. Målet er ikke å skape dramatikk, men å formidle virkeligheten slik den faktisk oppleves av oss som lever her – i et samfunn som ikke bare er et hjem, men en sentral del av Norges strategiske tilstedeværelse i Arktis.

Til nå har min tilnærming til utviklingen på Svalbard vært preget av nøktern arktisk realisme. Jeg har forsøkt å forstå, forklare og leve med de rammebetingelsene som finnes. Men jeg opplever det nå som nødvendig å være mer konkret – og helt ærlig.

Jeg skriver dette som innbygger i Longyearbyen, som en som har sett Norge fra verdensrommet, og som medgründer av O2XR – Orbiting 2 eXtend Reality – et norsk nyoppstartet romteknologiselskap jeg driver sammen med min ektemann, Rolf-Harald Haugen. Arbeidet vårt har ført oss tett på internasjonale teknologi- og romfartsmiljøer, noe som har gjort at jeg i perioder har vært mindre fysisk til stede på Svalbard enn jeg skulle ønske. Nettopp derfor kjenner jeg det ekstra sterkt når jeg vender tilbake: hvor komplekst, sårbart og betydningsfullt samfunnet vårt er.

Longyearbyen er både en norsk by og et internasjonalt kraftfelt. Siden Svalbardtraktaten trådte i kraft for hundre år siden, har Norges tilstedeværelse her vært basert på en tydelig forutsetning: aktiv, legitim og ansvarlig forvaltning. Longyearbyen er forskningsplattform, logistikkbase og beredskapsknutepunkt – og på Svalbard er det norsk suverenitet. Det gjør at utfordringer som andre steder ville vært lokale, her kan få nasjonale og internasjonale konsekvenser.

Vannforsyningen er ett eksempel. Den har over tid vist seg sårbar, både når det gjelder kapasitet og kvalitet. I lange perioder har vi ikke kunnet drikke vannet i springen, og problemene vedvarer. I et arktisk samfunn kan dette få direkte konsekvenser for helse, beredskap og trygghet. På fastlandet ville slike forhold alene utløst omfattende tiltak. På Svalbard burde robusthet være et ufravikelig premiss.

Det samme gjelder energisituasjonen. I skrivende stund er det strømbrudd her i Longyearbyen, heldigvis er det lenge siden sist. Overgangen fra kullkraft kan være både riktig og nødvendig, men ethvert energisystem i Arktis må være mer enn effektivt – det må være ekstremt robust. Vi har ingen alternative strømnett å lene oss på. Når energiforsyningen vakler, er det ikke en forstyrrelse, men en potensiell krise – i ytterste konsekvens med evakuering av hele befolkningen som følge.

Boligsituasjonen påvirker hele samfunnsstrukturen. Prisnivå, tilgjengelighet og midlertidighet gjør det vanskelig å etablere seg og bli boende over tid. 

Et samfunn uten kontinuitet mister kompetanse, relasjoner og institusjonell hukommelse. Et Svalbard uten en stabil norsk bosetting svekker – stille, men reelt – vår evne til å utøve faktisk suverenitet.

Samtidig belastes og slites infrastrukturen raskere enn den fornyes. Permafrost som tiner, terreng i bevegelse, gamle rør som presses av nye klimatiske forhold, og dokumentert grunn- og drivstoff-forurensning. Dette er ikke fremtidige scenarioer, men dagens realiteter.

For min egen del har flere forhold også gjort det vanskelig å opprettholde et stabilt hverdagsliv på Svalbard. Reiseinfrastrukturen er én av dem. Når flyruter for det meste går via Oslo, også for oss som har Tromsø som naturlig fastlandstilknytning, øker både kostnader, belastning og tidsbruk betydelig. Over tid påvirker dette ikke bare logistikken, men også tilhørighet og utholdenhet.

Skal Longyearbyen være et levende familiesamfunn? Et rendyrket forsknings- og beredskapssamfunn? Et teknologisk arktisk knutepunkt? Eller alle disse – samtidig? Uten en tydelig retning blir beslutninger fragmenterte og kortsiktige.

Alle disse endringene har ikke gjort meg mer trygg. Tvert imot. De har økt min uro.

Midt i dette står mennesker som gjør en formidabel jobb. Longyearbyen lokalstyre, under Terje Auneviks ledelse, håndterer en kompleksitet få kommuner på fastlandet er i nærheten av. Sysselmester Lars Fause og hans stab ivaretar miljøforvaltning, rettshåndhevelse, politioppgaver, beredskap og internasjonale relasjoner på et nivå som er avgjørende både lokalt og nasjonalt. De bærer et ansvar som i realiteten overstiger rammene de er gitt.

Likevel kan ikke Longyearbyen lokalstyre eller Sysselmesteren på Svalbard alene bære de strukturelle utfordringene som følger av Svalbards strategiske rolle. Det som mangler, er en tydelig, langsiktig og åpen strategi for Longyearbyen og Svalbard – ikke bare for neste budsjettperiode, men i et langt perspektiv, gjerne fram mot neste århundre. 

Jeg etterlyser derfor en tydelig kommunikasjon fra Regjeringen som tar initiativ til en helhetlig, offentlig og langsiktig Svalbard-strategi, forankret i Stortinget og forståelig for befolkningen. 

En slik strategi kan ikke utformes bak lukkede dører. Den må være forståelig og tilgjengelig også for folk flest på fastlandet. Det er tross alt demokratiet som skal bestemme. Norges tilstedeværelse på Svalbard hviler ikke bare på traktater og forvaltning, men på bred politisk og folkelig legitimitet. 

I dag opplever jeg at mange nordmenn ikke er oppdatert på utviklingen her oppe – på risikoene, dilemmaene og valgene som faktisk tas på deres vegne. Vi trenger et godt og trygt lokalsamfunn, infrastruktur, og næringsutvikling som skaper verdier. Tilstedeværelse gjennom folk som bor her over tid. 

Da jeg så Svalbard fra verdensrommet, så jeg hvor små vi er. Når jeg nå står på bakken her hjemme, ser jeg hvor avgjørende hver beslutning er. 

Longyearbyen er mer enn et sted vi bor. Det er et hjem. Og Svalbard er et ansvar Norge har tatt på seg – et ansvar som må forvaltes med klokskap, langsiktighet, åpenhet og tilstrekkelig kraft, slik at vi beholder ansvaret for alltid.

Har du noe på hjertet, eller vil du fortsette denne debatten? Vi tar gjerne imot leserinnlegg og kronikker på post@svalbardposten.no. 

LES OGSÅ:

– Mest bekymret for bortfall av vann og energi

– Oslo ønsker ikke integrering. Det har føltes slik lenge

– Det smaker av nøktern, arktisk realisme