Braathens SAFE og Svalbards luftfartshistorie

Til markeringen av Svalbard lufthavns 50-årsjubileum hører også historien til selskapet som brøytet vei og ble kastet ut etter 15 år og 204 flyginger til den frosne tundrabanen Braathensletta i Adventdalen. Det var ingen grusbane som pressesjefen i SAS omtaler den som.

Braathens SAFE benyttet den nye flyplassen på Hotellneset i ett år, med ukentlige flyginger for Store Norske fra 14. september 1974 til 1. september 1975 før den ble offisielt åpnet dagen etter. Den avlyste åpningen på Svalbards «nasjonaldag» 14. august ble forhindret av været, noe onde tunger hevdet var vår Herres hevn over at Braathens SAFE ikke fikk konsesjon. SAS forlangte å få konsesjon, og da ble det sånn.

Det var for øvrig ikke en DC-9-21 som ble benyttet 2. september 1975, men «Erling Viking» en DC-9-41. Banen på Longyearbyen var over 2.200 meter lang, og trengte ikke fly med spesielle egenskaper for korte rullebaner.

DC-9-41 var ikke spesielt godt egnet til svalbardflygingene på grunn av begrenset kapasitet, spesielt for frakt som var viktig for Svalbardsamfunnet. SAS måtte derfor ganske raskt leie inn fraktfly fra Fred. Olsens Flyselskap for å få fraktmengdene unna.

Avreguleringen av konsesjonssystemet for luftfarten gjorde at Braathens SAFE 14. august 1987 kom tilbake til Longyearbyen. – Vi flagger på Svalbard i dag, var sysselmann Leif Eldrings velkomstord. 

SAS hadde i sine første år ikke gjort mye for å videreutvikle rutetilbudet, og Braathens SAFE ble raskt den dominerende aktøren til Svalbard, ikke minst fordi selskapet samarbeidet med det lokale næringslivet om de utfordringer som det spesielle fraktbehovet medførte.

Den 1. mars 2001 åpnet Braathens SAFE non stop ruten Longyearbyen - Oslo, som om man ser bort fra Russland, var Europas lengste innenlandsrute.

Da Braathens SAFE bokstavelig talt forsvant inn i SAS i 2002, var også svalbardflygingene over for selskapet. Selskapet kalte Longyearbyen for sitt mest eksotiske reisemål. 

Det er fortsatt et levende pensjonistmiljø i selskapet med gode minner fra svalbardflygingene og som ønsker samfunnet og flyplassen «nord for det øde hav» nye gode 50 år. La dette også være en tilleggskommentar til SAS historieskriving.