Hvorfor kan ikke Sysselmesteren bruke sine ressurser på å tilrettelegge for en viktig og verdifull fangstnæring for framtiden, istedenfor å bruke sin myndighet til å avvikle den? Og hva vil departementet som overtar hyttene? spør Ingvild Sæbu Vatn i dette innlegget.
Ingvild Sæbu Vatn pusser tennene utenfor Kapp Hvile, Gråhuken.Foto: Ingvild Sæbu Vatn
I sommer var vi på en to ukers fottur på Svalbard. Vi gikk nordfra gjennom historiske fangstterreng, som vi har lest og hørt mye om gjennom bøker og fortellinger, men som ikke lenger er i bruk.
Vi sov i tidligere fangsthytter og bladde oss gjennom fangstfolkenes og lokalbefolkningens gleder og strabaser i hyttebøkene. Vi gikk forbi titalls nedlagte revefeller og følte oss fysisk nære dem som har gått der før oss.
Vi endte fotturen i Isfjorden. Det var en storslått avslutning å komme gående nordfra over brinkene mot Kapp Wijk, Harald Soleims hovedstasjon gjennom førti år. Tilbake i Longyearbyen leste jeg nyheten om at Sysselmesteren krever opprydding av fangstvirksomheten på Kapp Wijk, med en helt uforståelig og hensynsløst kort frist.
Annonse
Dagens fangstnæring på Svalbard er veldig liten om vi måler den i antall årsverk eller omsetning. Det er snakk om noen få enkeltpersoner og familier som har valgt, og fått mulighet til, å leve fangstmannslivet i nær tilknytning til naturen, og med få av samfunnets tjenester tilgjengelig for seg. Det er fort gjort å konkludere med at dette er en marginal virksomhet som har liten betydning for andre enn noen få. Men det er en feilslutning!
Det er ikke lenger fangst i de gamle områdene.Foto: Ingvild Sæbu Vatn
Fangstnæringen er viktig for oss som bor på Svalbard, for dem som er interessert i Svalbard, for dem som besøker Svalbard, for den norske kongefamilien og selvsagt for Norge som polarnasjon.
Fordi fangstnæringen er en viktig del av historien vår og har gitt oss historier som vi bygger vår kultur og selvforståelse på. Den forbinder lokalsamfunnet med det store landskapet som omgir oss. Den gir oss kunnskap og beredskap. Den tar vare på kulturminner og kontinuitet.
Fangst er svært effektiv tilstedeværelse. Hvorfor kan ikke Sysselmesteren bruke sine ressurser på å tilrettelegge for en viktig og verdifull fangstnæring for framtiden, istedenfor å bruke sin myndighet til å avvikle den?
Og hvilken holdning har staten ved Nærings- og fiskeridepartementet som grunneier til fangst?
