Geohendelser som snøskredene i Longyearbyen 2015 og 2017 får større oppmerksomhet

Dette er skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Til alle tider har geofarer som jordskjelv, tsunamier, jord- og snøskred, oversvømmelser og stormflod vært utfordrende for sivilisasjoner. Nå er det en erkjennelse av at klimaendringene med hyppigere ekstrem nedbør, sterke vinder, varme og tørke gjør at geofarer forekommer oftere verden over. 

I vitenskapelig sammenheng har geofarer blitt et eget fagfelt med egne tidsskrifter der geohendelser blir beskrevet, analysert og diskutert. Hensikten er å øke forståelsen av geofarene og kunne varsle, forebygge og håndtere hendelsene for å minske risikoen for fremtidige ødeleggelser og for tap av menneskeliv. Et søk i databasen Web of Science over vitenskapelig litteratur viser en sterk økning i antall vitenskapelige artikler om emnet geohendelser de siste årene. Det publiseres nå over 1.000 artikler årlig om emnet, før 2015 kun noen titalls artikler årlig.

Som Svalbardpostens lesere er godt kjent med, senest i de fyldige reportasjene like før jul i fjor, erfarte Longyearbyen en fatal geohendelse gjennom snøskredet 19. desember i 2015, og et nytt stort skred i februar i 2017. 

Jeg bodde bare noen hundre meter fra skredet i desember 2015, og var med blant de frivillige letemannskapene som bisto bergingsmannskapene (fra Sysselmesteren, Longyearbyen brannvesen, Røde kors med fler.). Hendelsen satt i, og etter avsluttet åremål på Unis benyttet jeg ledige stunder i Bergen til å skrive en vitenskapelig oppsummering av hendelsen sammen med flere kolleger. 

Men vi fikk ikke manuskriptet akseptert i den første journalen vi henvendte oss til, og som ny leder for Norsk Polarinstitutt ble det heller ikke tid til å gå videre med manuskriptet. 

Men hendelsen i Longyearbyen var tilbakevendende. De siste årene har jeg fått anledning til å skrive vitenskapelige artikler igjen. Manuskriptet fra 2017 ble funnet frem igjen, og ferdigstilt sammen med førsteamanuensis Marius O. Jonassen ved Unis og pensjonert professor Jan-Otto Larsen ved Unis/NTNU. 

I fjor høst tok vi kontakt med tidsskriftet Geohazards, stiftet så sent som i 2020. Like før jul i fjor ble artikkelen vår publisert, og nå er den promotert på forsiden av tidsskriftet.

I artikkelen går vi igjennom snøskredforskningen på Svalbard, og snøskredundervisningen på Unis som foregikk i Lia der skredet i 2015 fant sted. 

De meteorologiske forholdene forut for skredene er vist basert på målingene fra Unis værstasjoner og Longyearbyen flyplass. Selve hendelsene er omtalt og ikke minst det profesjonelle redningsarbeidet som vi var vitne til og deltakere i. 

Oppfølgingen fra myndighetene (Sysselmesteren og lokale ledere) ivaretok de berørte og lokalsamfunnet på en forbilledlig måte. Grep ble gjort for å bygge nye boliger, sanere ødelagte hus, og rydde opp. Sentrale myndigheter bevilget midler til skredsikring gjennom støtteforbygninger solid montert nedover Sukkertoppen, snøskjerm over skredløseområdet og en solid skredvoll som beskytter byen. 

Det hører også med at familien som mistet et av barna til slutt fikk erstatning. Skredvarslingen ble etter hvert veldig bra, ikke minst gjennom Unis Arctic Safety Centre som også har en viktig rolle i kunnskapsoverføringen til lokalsamfunn og myndigheter. 

På nasjonal basis ser vi at Meteorologisk institutt er blitt mye tydeligere med meldinger om ekstremvær og fare for oversvømmelser og skred. Det samme gjelder NVE gjennom varsom.no.

Hvorfor sitter hendelsene rundt skredet i desember 2015 i såpass lenge? Antakelig fordi vi visste at det kunne skje, men vi sa ikke fra tydelig nok, og ble kanskje ikke hørt skikkelig heller. 

Slikt er en lederoppgave og ikke noe som enkeltmedarbeidere skal ha ansvar for alene. Flere forundersøkelser ble gjort i perioden 2001 til 2015 for å kartlegge faren i Lia boligfeltet, og konklusjonene var klare på at skred kunne treffe bebyggelsen. 

Høsten 2015 leverte en av Unis sine studenter inn en masteroppgave med simuleringer av snøskred fra Sukkertoppen. Når det ble lagt på et klimadrevet, ekstra stort snøfall, viste skredmodellen at husene ved fjellfoten kunne bli rammet og ødelagt. 

Noen måneder etter at oppgaven var levert og godkjent var det akkurat det som skjedde. Snøskredet som kom ødela elleve hus, mange beboere ble begravet i snømassene men reddet ut, men to mennesker døde.

Gjennom vår artikkel mener vi å ha bidratt til å sette hendelsene i Longyearbyen i 2015 og 2017 inn i en større internasjonal trend der geohendelser får stadig større oppmerksomhet. Dette skyldes nok at virkningene av klimaendringene verden over har blitt mer merkbare, og en stadig viktigere faktor å ta hensyn til i samfunnsutviklingen fremover. 

Har du noe på hjertet, eller vil du fortsette denne debatten? Vi tar gjerne i mot leserinnlegg og kronikker på post@svalbardposten.no.