Leserbrev:

Ikke glem de glemte

Vi må slutte å bare telle døde. Vi må begynne å telle liv som kan leves.

TV-aksjonen 2019. Bøssebærerne er klare for å ta fatt på runden sin. I år går pengene som samles inn til Atlas-alliansen.
Publisert

Dette er skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

I år går jeg som bøssebærer for TV-aksjonen og Atlas-alliansen. For meg handler dette om verdier. Inkludering og mangfold er ikke luksus i fredstid, eller livskritisk kun i krigstid, det er også et mål på kvaliteten i et samfunn.

Et eksempel i den sammenheng: De siste to årene er over 67.000 mennesker drept og om lag 170.000 skadet i Gaza. Av en befolkning på ca. 2,2 millioner er mer enn 10 prosent drept eller skadet.

Verdens helseorganisasjon (WHO) anslår nær 42.000 livsendrende skader, over 5.000 amputasjoner, og at omtrent én av fire med slike skader er barn. Save the Children anslo i september at over 20.000 barn er drept. Dette er et omfang som plasserer Gaza blant de mest dødelige krigene for barn i nyere tid.

Finnes ikke plass

Det er uhyrlige tall og vanskelig å ta innover seg, så la oss forsøke på en lokal variant av en visualisering på hva det handler om for befolkningen i Gaza.

Fra sentrum i Longyearbyen til Svalbard Lufthavn er det cirka 5 kilometer.

Om man hadde lagt døde fra den siste Gaza-krigen hode-til-tå langs veien trenger man ca 2857 lik for å danne én rad.

– For alle drepte i Gaza: cirka 24 rader, hvorav drepte barn: cirka 7 rader.

Så uansett hvordan man hadde lagt de maltrakterte likene i et slikt puslespill, på tvers eller på langs, så er det ikke plass nok på veien ut til flyplassen til alle de døde, man måtte stablet likene i to lag.

Og hva med antall skadde?

-For skadde totalt: 60 rader, hvorav nesten halvparten omtales som livsendrende skader.

Stort og langvarig behov

Dette er ikke bare tall i en statistikk, men virkeligheten i bare én av verdens pågående kriger.

Visualiseringene er grove, men de gjør to ting klart: Omfanget er enormt. Behovet for inkluderende innsats – for rehabilitering, hjelpemidler og tilrettelegging – er både stort og langvarig. Det er stort i fredstid, krigsdimensjonen forsterker bare viktigheten av Atlas-alliansen sitt arbeid.

Inkludering handler om mer enn å redde liv – det handler om å gi liv tilbake. Vi må slutte å bare telle døde. Vi må begynne å telle liv som kan leves, i samfunn som bygger opp – ikke stenger ute.

Å støtte Atlas-alliansen handler nettopp om det. Å støtte TV-aksjonen i år er å investere i deltakelse, verdighet og rettigheter for mennesker som ellers risikerer et liv i utenforskap.

Har du noe på hjertet, eller vil du fortsette denne debatten? Vi tar gjerne i mot leserinnlegg og kronikker på post@svalbardposten.no. 

Powered by Labrador CMS