Ikke rust Svalbard inn i en konflikt

Dette er skrevet av eksterne bidragsytere. Innlegget gir uttrykk for skribentenes holdninger.

KrF-leder Dag Inge Ulstein vil «vurdere forhåndslagring av amerikansk artilleri og stridsvogner» på Svalbard, og foreslår i tillegg at F-35 skal lande i Longyearbyen og Ny-Ålesund. Det høres handlekraftig ut. 

Det er også juridisk problematisk og geopolitisk uansvarlig. Svalbard er ikke et utstillingsvindu for militær symbolpolitikk; øygruppen er et finstemt stabilitetsregime Norge har forvaltet klokt i over hundre år – nettopp fordi vi ikke militariserer den.

Traktaten: «Aldri brukes til krigsformål»

Svalbardtraktatens artikkel 9 forplikter Norge til ikke å etablere marinebaser eller fortifikasjoner, og slår fast at territoriet «aldri [må] brukes til krigsformål». Dette er traktatens kjerne for å sikre fredelig bruk av øygruppen.

Ja, Norge har «full og uinnskrenket suverenitet» (art. 1), men suvereniteten er begrenset av traktatens militære restriksjoner – noe regjeringens egne meldinger også understreker.

Faglitteraturen beskriver regimet som et demilitariserings- og nøytraliseringsregime: ingen baser, ingen fortifikasjoner, ingen krigsformål – og en restriktiv norsk praksis gjennom hundre år. Å foreslå forhåndslagring av våpen, stridsvogner og artilleri bryter både med traktatens ånd og dens stabiliserende funksjon.

Svalbard er norsk territorium. Men øygruppen er ikke som et fastlandsfylke. Den har lik adgang for borgere fra traktatland, særskilt skatteregime og klare militære begrensninger. Hele stabiliteten bygger på nettopp dette spesialregimet.

Hva skulle Russland tjene på å angripe Svalbard?

Ulstein antyder at Russland kan være på vei til å «ta» Svalbard. Men hva skulle Moskva tjene på det? Russland har allerede sine strategiske kapasiteter der de gir maksimal effekt: på Kolahalvøya. I tillegg har de et stort militært flyplassanlegg på Nagurskoye, Franz Josefs land.

Svalbard tilfører ikke et militært fortrinn som står i forhold til kostnad, risiko og internasjonalt reaksjonsnivå.

Ressursmessig står lite på spill; traktaten gir allerede lik tilgang til lovlig næringsaktivitet. Derfor har Russland i et århundre kunnet opprettholde aktivitet i Barentsburg innenfor rammen av norsk suverenitet.

Viktigst: Norge og Russland har en lang tradisjon for å finne enighet om fiskeri i Barentshavet gjennom Den norsk-russiske fiskerikommisjonen (årlige kvoter, felles forskningsgrunnlag, 50/50-fordeling på torsk og hyse). Dette samarbeidet har fungert – selv gjennom kald krig, sanksjoner og hard retorikk. Det er et realpolitisk bevis på at interessemotsetninger håndteres best med regler og institusjoner, ikke med panikktiltak på Svalbard.

Historisk har Russland ikke utfordret Norges suverenitet over øygruppen; mønsteret er protester mot norsk praksis (typisk artikkel 3 og 9), ikke forsøk på å rive suvereniteten bort. Også nylig ser vi at skarp retorikk om «norsk militarisering» først og fremst er pressmiddel – som norske myndigheter tilbakeviser.

Ja, Russland er en farlig nabo, og Norge må alltid kunne forsvare seg sammen med allierte. Poenget er nettopp at vi ikke skal skape et nytt konfliktpunkt der det ikke finnes i dag.

Geopolitikkens realitet: Opprusting skaper motreaksjon

Å fylle Svalbard med våpenlagre og kampfly vil bli et politisk gavebidrag til Kremls propaganda. Det vil forsterke narrativet om «norsk militarisering» og potensielt gjøre øygruppen til testarena for gråsonetaktikk – alt vi vil unngå.

Nato-råd er tydelige: Svalbard krever en skreddersydd tilnærming, med økt situasjonsforståelse og alliert koordinering – men uten å undergrave artikkel 9.

Ny-Ålesund har en cirka 800 meter lang grusstripe drevet som et ledd i forskningslogistikk. Å lande F-35 der er teknisk umulig og operativt meningsløst.

Longyearbyen har riktignok en fullskala flyplass, men den ligger på permafrost som allerede skaper stabilitetsproblemer. Å gjøre Svalbard lufthavn til kampflybase er å utfordre både fysikk, sikkerhet og traktat. Ved etableringen på 1970-tallet ble flyplassen utviklet som sivil livslinje for samfunn og beredskap – ikke som militær base. Noe Norge i forkant av etableringen forsikret Sovjetunionen eksplisitt om gjennom en egen note.

Og stridsvogner? Svalbard har ingen veier mellom bosetningene, ekstrem topografi og sårbar natur. Dette er ikke en arena for panserstyrker.

Rikspolitikere bør styrke Svalbard – ikke leke med fyrstikker

Norges reelle sikkerhetsutfordringer på Svalbard er ikke militære. De handler om matforsyning, drikkevann, energi, bostedskapasitet og robust infrastruktur for norsk aktivitet i Arktis. Det er her rikspolitikere bør bruke tid, penger og politisk kapital – ikke på lettvinte, konfliktdrivende forslag om militarisering. Denne nøkterne, sivile linjen er også regjeringens egen forankrede Svalbard-politikk: forutsigbarhet, lavspenning og traktatlojal håndheving av suverenitet.

Svalbard omfattes av Natos tryggingslogikk uten å være baseområde. Dette er et bevisst valg – og det fungerer. Norge hevder suverenitet på øygruppen år for år gjennom politi, Sysselmesteren, kystvakten, forskning, miljøforvaltning og sivil robusthet.

Det er denne kombinasjonen av rett, nøkternhet og forutsigbarhet som har gitt Norge rom til å manøvrere i Arktis i 100 år. Ulsteins forslag går i motsatt retning.

Det Norge trenger nå, er ikke mer støy. Vi trenger en Svalbard-politikk som er klar, trygg og strategisk moden. Og vi trenger politikere som vet at man ikke styrker Norge i nord ved å legge kamuflasjenett over et stabilitetsregime som har tjent oss bedre enn noen våpenkonteiner på Hotellneset noen gang vil gjøre.

Har du noe på hjerte eller ønsker du å fortsette denne debatten? Send epost til post@svalbardposten.no