Randi Walholm Jensen 24.06.39–06.01.26

Dette er skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Randi ble hentet fra administrasjonen ved Sentralsykehuset i Trondheim og kom til Svalbard med lasteskipet «Ingerfem», en forsommerdag i 1961. Isen var ved å løsne i fjorden og et meget stort flak var i drift. På land ble det mottatt nødmelding, isflaket presset skipet mot Revnesgrunnen. 

Mannskap med utstyr og konteinere med varm drikke, ble over land sendt til hytta på Revneset. Isen presset, men å komme ut til båten over isbaks og flak var umulig. Inntil isen slakket, var situasjonen kritisk. Dette var Randis første møte med Landet med (de den gang) kalde kyster.

Hun flyttet inn i Funksjonærmessen, boligen for ugifte i administrasjonen. Hun ble raskt sentral i miljøet, omgjengelig, habil bridgespiller, miniatyrskyting, sentral i lesesirkel, kreativ ved tilstellinger. Dyktig kontormedarbeider, sikker og rask stenograf.

Når det gikk mot siste båt, reiste Randi, hun måtte tilbake og ta sin oppsigelsestid i Trondheim, men sommeren 1962 var Randi tilbake til sin arbeidsplass på gruvekontoret. Samme år kom Svein til Svalbard. 

5. november 1962 eksploderte Estergruva i Ny-Ålesund og 21 arbeidere omkom. Det tok flere døgn før myndighetspersoner og mannskap rakk fram fra Longyearbyen. Randi reiste oppover sammen med Sysselmann (nå Sysselmester) som edsvoren sekretær tilknyttet undersøkelseskommisjonen. I dag vet vi at ulykken fikk store konsekvenser, med heder sto Randi løpet ut. Senere ble Randi medlem av Svalbard Likningsråd. Dette var et arbeid som brakte henne rundt til mange bortgjemte steder på Svalbard.

I mange år etter 1964 hadde jeg gleden av tett samarbeid med Randi, hun var lojal og trygg medarbeider med tydelig oversikt. Dette var brytningsår med endringer i samfunnet, overgang til bedre boforhold og aktiv vernetjeneste for å redusere ulykker og skade.

Randi var aktiv i samfunnet. Det var lett å hente Randi da planen om å bygge restaurant og fristed i Sverdrupbyen tok form. Shang Po Lar ble navnet og Randi laget kulisser og dekorasjoner. Porselensmaling i kirken ga hyggelige avbrekk, der fikk hun utfolde sin tegneferdighet. Utfordringer fikk hun i stilling som kinosjef.

Randi og Svein giftet seg i 1970. Randi var støttespiller til mange av Sveins gode ideer og oppgaver. Den gang var det lokalradio i Longyearbyen, begge var musikalske og flinke til å finne melodier som passet til jubilanter.

Etter mange års tjeneste på Svalbard, ble Randi overført til selskapets hovedkontor i Bergen. Derfra gikk veien videre til revisjonsselskapet Collegium, som ble til Coopers & Lybrand og endelig Price Waterhouse hvor Randi ble pensjonist.

Hele sitt voksne liv levde Randi i Bergen, men ble hun bergenser? Nei, hun var rotfestet trønder med tilhørighet i Rissa. Hun ble aldri helt fortrolig med været her, men hun trivdes i hagen, den ga atspredelse og rosene avspeilet god pleie. Randi vil bli savnet av mange venner i en stor kontaktflate.

Takk for fint samarbeid, Randi.

Vi tar gjerne imot leserinnlegg, minneord og kronikker på post@svalbardposten.no.