Når entusiasme møter et minefelt

Dette er skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

En av lederne i Senterungdommen foreslår nå å erstatte den høyt spesialiserte, sivile redningstjenesten på Svalbard med Luftforsvarets 330-skvadron, angivelig for å få bedre beredskap og som et mulig steg i retning av økt militær tilstedeværelse. Det er et kreativt forslag. Det er også et forslag som viser hvor fort gode intensjoner kan bli til dårlig sikkerhetspolitikk.

For å ta det grunnleggende først: Svalbard har i mer enn 30 år hatt en av verdens mest avanserte og robuste helikopterbaserte søk- og redningstjenester. Den er bygget for arktisk virkelighet, ikke for symbolpolitikk. Å bytte den ut med en militær SAR‑kapasitet – som verken er tilpasset logistikken, infrastrukturen eller traktatregimet – ville ikke gi bedre beredskap. Det ville gi mer friksjon.

Her kunne man håpet at noen rundt Senterungdommen rakte opp hånden og sa: «Dere, Svalbard er faktisk et demilitarisert område etter folkeretten. Kanskje vi skal sjekke det før vi foreslår en ny base?»

For dette handler ikke bare om redningshelikopter. Det handler om et mønster: Stadig nye utspill fra ungdomspartier om å «styrke norsk militær aktivitet» på Svalbard. Unge Høyre har vært ute med lignende forslag – så kontroversielle at avtroppende Høyre-leder måtte gå ut og advare mot dem under partiets årsmøte forrige helg. Når selv moderpartiene begynner å be sine unge om å puste med magen, burde varsellampene blinke.

Svalbardtraktatens artikkel 9 slår fast at øygruppen aldri må brukes til krigsformål, og at det ikke skal etableres marinebaser eller fortifikasjoner. Dette er ikke pyntelinjer. Dette er grunnpilaren i et stabilitetsregime som har holdt Arktis rolig i hundre år. Hele Norges Svalbard-politikk – under skiftende regjeringer – bygger nettopp på lavspenning, forutsigbarhet og sivile virkemidler.

Å gjøre helikopterbasen i Longyearbyen til et halvmilitært prosjekt, bevisst eller ubevisst, rokker ved denne balansen. Og i en tid der Russland allerede benytter enhver anledning til å rope om «norsk militarisering», trenger vi ikke å levere gratis argumenter.

Det er lov å ville styrke norsk tilstedeværelse i nord. Det er til og med lov å mene at Forsvaret bør gjøre mer – på fastlandet. Selv om Svalbard er norsk territorium, er ikke øygruppen som et fastlandsfylke. Den har lik adgang for borgere fra traktatland, særskilt skatteregime og klare militære begrensninger. Hele stabiliteten bygger på nettopp dette spesialregimet. Det er et juridisk presisjonsinstrument. Svalbard er et geopolitisk trykkammer. Og det er et sted der voksne politikere gjennom tiår har brukt alle krefter på å unngå feiltrinn som kan skape unødvendig konflikt.

Derfor er det fint – og nødvendig – at ungdom engasjerer seg. Men før man foreslår å gjøre en av Norges mest sårbare sikkerhetspolitiske soner til verktøykasse for rask militær symbolpolitikk, bør man sette seg inn i hva slags terreng man tramper inn i.

På Svalbard holder det ikke å mene. Der må man vite.

Har du noe på hjertet, eller vil du fortsette denne debatten? Vi tar gjerne i mot leserinnlegg og kronikker på post@svalbardposten.no. Dette innlegget sto først på trykk i Nordnorsk debatt.