Nyansene som forsvant i Svalbardposten

Dette er skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Etter å ha lest dekningen av hyttesaken i Todalen, kan man få inntrykk av at vanlige hytteeiere risikerer rivingsvedtak utelukkende fordi det mangler papirer i arkivet. Det stemmer ikke. 

Som eier av en hytte uten ferdigattest forstår jeg bekymringen, men vi må klare å skille mellom systemfeil fra 1990-tallet og ulovlige hyttebygging på 300 kvadratmeter.

Jeg eier selv en hytte i Hiorthhamn uten ferdigattest. Jeg kjenner godt til usikkerheten mange føler på når arkivene fra før århundreskiftet er mangelfulle, og man stanger hodet i byråkratiet. Det er en frustrerende situasjon, og det er en situasjon vi politikere har et ansvar for å løse. Vi rydder opp i systemet. Derfor tok jeg tidligere i år initiativ overfor administrasjonen for å få på plass en løsning for tiltak som mangler ferdigattest. 

Vi ser nå til fastlandet, hvor det finnes egne regler for bygg fra før 1998. Målet vårt er en forenklet godkjenning for alle de byggene som er innenfor lovlige rammer, men hvor papirene mangler. Dette burde vært ryddet opp i tidligere, men vi gjør det nå - uten at hytteeiere skal være redde for å få rivingsvedtak i posten.

Men kartet må stemme med terrenget. Samtidig må vi klare å ha to tanker i hodet samtidig. Vi må skille mellom «byråkratisk rot» og ulovlig hyttebygging. Narrativet som er skapt i den konkrete saken i Todalen, er at hytten må rives fordi det mangler papirer i arkivet. Fakta i saken, basert på utallige sider fra Longyearbyen lokalstyre, Sysselemsteren og Klima- og miljødepartmentet, forteller en annen historie. 

Gjeldende arealplan tillater hytter på inntil 135 kvadratmeter. Den omsøkte bebyggelsen var på om lag 300 kvadratmeter, hvorav terrassen alene utgjorde cirka 166 kvadratmeter. Som politiker skal vi unngå å gå inn i enkeltsaker, men her har forvaltningen faktisk strukket seg langt. 

Det er gitt dispensasjon til å beholde selve hytta, selv om denne alene er større enn det planen tillater. Det man har sagt nei til, er å i tillegg godkjenne en terrasse som er større enn selve hytta.

Det er også verdt å merke seg at denne saken har vært gjenstand for en grundig behandling i alle ledd: Først hos Longyearbyen lokalstyre, deretter hos Sysselmesteren, og til slutt med endelig vedtak hos Klima- og miljødepartementet.

Det hører også med til historien at da denne eiendommen ble lagt ut for salg, ble det opplyst tydelig i annonsen at hytta var et råbygg som verken var søkt eller godkjent, og at kjøper måtte påregne arbeid for å få den godkjent. 

Dette var en kjent risiko ved kjøpet, ikke en byråkratisk felle som dukket opp i ettertid. Det forklarer nok også den lave kjøpesummen.

Advokaten til familien hevder også at flere nå uttrykker uro for å kontakte byggesaksavdelingen av frykt for konsekvenser. Med den ubalanserte og unyanserte fremstillingen denne saken har fått – både i Svalbardposten og fra advokaten selv – er en slik frykt dessverre forståelig. 

Men den er ubegrunnet. Jeg vil oppfordre hytteeiere, og andre, som har saker dere lurer på om å ta kontakt med undertegnende, eller andre folkevalgte, direkte. 

Vi er ombud for innbyggerene og er her for å finne løsninger, inkl. i det som ofte oppfattes som byråkratisk overformynderi. Det er også både mer effektivt og billigere enn å forsøke å prosedere en sak gjennom advokat i lokalavisa.

Har du noe på hjertet, eller vil du fortsette denne debatten? Vi tar gjerne i mot leserinnlegg og kronikker på post@svalbardposten.no. 

LES OGSÅ: 

– Vår sak illustrerer et større, kjent problem

Har prøvd å finne papirene