Et år uten fremdrift: LLs svikt i psykisk helsearbeid

Ungdata-undersøkelsen fra 2024 viser at én av fire jenter på ungdomsskolen i Longyearbyen hadde opplevd psykiske plager i løpet av den siste uken før undersøkelsen. Dette er ikke tall vi kan ignorere. Psykisk helse er like viktig som fysisk helse, og hjelpen må være tilgjengelig. Også her, hos oss.

Men det er tungt å be om hjelp i et system som ikke er til stede.

Longyearbyen er ikke et etablert livsløpssamfunn. Vi har ikke alle helsetjenester som på fastlandet. Det forstår vi. Voksne som bor her har tatt et valg, de kan flytte dersom livet blir for vanskelig. Men barn og unge har ikke tatt det valget. Vi bor her fordi foreldrene våre bor her. Vi har ikke valgt bort hjelpen, den er bare ikke til stede for oss.

Og vi fortjener hjelp når vi trenger det. Uavhengig av postnummer.

– Må jobbe for et rettferdig psykisk helstilbud

I juni 2024 gjorde Longyearbyen lokalstyre et viktig og modig vedtak: De nedsatte et adhoc-utvalg som skulle kartlegge og foreslå løsninger for et psykisk helsetilbud i Longyearbyen.

«Lokalstyret vedtar at det opprettes et adhoc-utvalg for å følge opp Lokalstyrets vedtak fra budsjettprosessen 2024 om å utrede behov og finne den beste løsningen for et psykisk helsehjelpstilbud i Longyearbyen. […] Saken skal legges frem for politisk behandling i løpet av første halvår 2025.»

Dette var et etterlengtet signal om at utfordringer som mange unge her kjenner på, endelig skulle tas på alvor.

Jeg ble valgt inn som representant fra ungdomsrådet i adhoc-utvalget. Vi hadde vårt første møte 20. november 2024. Det var et bredt og kompetent oppmøte med representanter fra skole, helse, Sysselmesteren, kirken og BUP i Tromsø. Arbeidsgrupper ble opprettet. Det ble sagt at vi skulle møtes 1–2 ganger i måneden. At arbeidet skulle være ferdig før sommeren 2025.

Nå er det juni. Og det har ikke vært ett eneste møte siden november. Ikke fysisk, ikke digitalt. Ingen oppdateringer. Ingen tegn til fremdrift.

Da jeg i slutten av mars etterlyste status i arbeidet, fikk jeg til svar av utvalgsleder og sekretær Gunnhild Masterbakk at andre oppgaver hadde blitt prioritert. Det skulle «snart tas tak i». Det har gått over to nye måneder siden, og stillheten er den samme. Nå nærmer sommerferien seg, og det virker mer og mer usannsynlig at noe blir gjort før høsten.

Usikkerhet rundt utredning av psykisk helsetilbud

Under tirsdagens møte i Lokalsamfunn-, oppvekst- og kulturutvalget (LOKU) orienterte sektorsjef for oppvekst og kultur Anne Jahre om status i arbeidet med det psykiske helsetilbudet i Longyearbyen. Hun viste til at Stortinget i november, gjennom Svalbardmeldingen, ba Regjeringen utrede tiltak for å styrke det psykiske helsetilbudet i Longyearbyen. Longyearbyen lokalstyret (LL) sier at de nå venter på en avklaring om hvem som får ansvar for dette arbeidet.

Det fremstår merkelig når administrasjonen nå sier at de venter på avklaringer fra Regjeringen før arbeidet kan fortsette – for adhoc-utvalget er jo ikke satt ned etter Stortingets vedtak. Det ble vedtatt nesten et halvt år før Svalbardmeldingen, på lokalstyremøtet den 19. juni 2024. På initiativ fra politikerne i Lokalstyret. Å peke på Stortinget og Regjeringen nå, virker mest som en unnskyldning for manglende fremdrift.

I en e-post jeg mottok fra Masterbakk, forklarte hun at: «Det vi jobber etter er ikke vedtaket til Stortinget. Stortinget har en egen utredning.» Dette understreker nettopp poenget: adhoc-utvalget er LLs eget ansvar. Så hvorfor stoppet arbeidet helt opp? Hvorfor venter man da på noe som utvalget ikke er satt til å følge opp?

Det er alvorlig når administrasjonen ikke klarer å følge opp politikernes vedtak i en så viktig sak. Dette er ikke et nytt problem. Utfordringene har vært kjent i lang tid. Men nå er det tydeligere enn noen gang: Barn og unge i Longyearbyen har aldri vært mer åpne om hvordan vi har det. Aldri før har det vært så synlig hvor mye som mangler. Likevel er vi usynlige i prioriteringene.

Så jeg spør:

• Hva er det som prioriteres over den psykiske helsen til barn og unge i Longyearbyen?
• Hvordan kan dere forsvare at et tiltak som skulle hjelpe de mest sårbare, blir lagt helt bort?
• Hvordan kan noe som Stortinget har definert som en nasjonal prioritet, bli ignorert lokalt?
• Og hva sier det om ansvarsfølelse, når en 15-åring må etterlyse oppfølging av et politisk vedtak?