Verdivurdering av de ikoniske spisshusene

Økonomen i meg vil se på kostander og mulige besparelser. Kunsthistorikeren i meg vet at det er mange måter å gjøre en helhetlig verdivurdering på, og at ikke alle verdier er kroneverdier og prosenter i et excelskjema. Noen verdier er basert på menneskelig og sanselig erfaring.

Fargens verdi

Sommeren 1977 sto 38 brunbeisede familieboliger klare i Lia. Spisshusene fra Moelven kom med båt og egne montører. De ble satt opp i seks kjedede rekker, med tun og lekeplass. I 1981 fikk de fargemaling, slik vi kjenner de i dag. Fargeplanen var forskjønnelse av omgivelsene, det handlet ikke om å bevare plankene. Det var et grep for våre sanser.

Fargepaletten ble utviklet for å skulle passe til lyset og omgivelsenes naturlige endringer. Fargespillet skulle skifte med årstidene, lyset, snøen og sommergresset. Hvert spisshus fikk sin individuelle farge med hensikt på å skape identitet, øke livskvaliteten og for å være en visuell markør av både felleskap og særpreg.

Det skapte diskusjoner da den aller første rekka med spisshus ble malt i farger, men så snart hele fargeskalaen ble synlig på husrekkene og folk så fargespillet som skiftet med naturens lys, skapte det positive reaksjoner.

Og siden har spisshusenes farger dannet utgangspunktet for et viktig prinsipp i Longyearbyens byutvikling. Farger er alltid med i vurderingen når nye bygg skal oppføres. Slik at spisshusfargene har blitt videreført som den røde tråden gjennom alle Longyearbyens bygde omgivelser.

Longyearbyens silhuett

Spisshusets form er akkurat slik et barn tegner sine første hus. Enkle streker utgjør et rødt hus, ved siden av et gult hus og så et grønt hus. Spisshusene står som fargerike perler på en snor og utgjør kulissen for bylivet vårt.

De står der i sin grunnleggende basale form, et hus med spisst tak, ved siden av et annet hus med spisst tak, og etter hvert danner de rekker. Rekkene utgjør en jevn rytme, en rolig og livgivende arkitektonisk puls. Repetitivt danner takene en taggete linje, en sammenhengende taksilhuett. Silhuetten viser at det bor mennesker her, at det lever familier i den nådeløse naturen.

I dag står kun 27 av spisshusene igjen, etter snøskredet i 2015. Spisshusene minner oss om det som skjedde da, og er et vitne også for fremtiden om at noen mangler.

Spisshusene utgjør forgrunnen til fjellene bak og danner den menneskelige sammenhengen med naturen. Sukkertoppen er nylig sikret med snøskredfangere for å gi befolkningen trygghet. Vi mennesker trenger trygghet, og det gjør vi blant annet gjennom å føle oss hjemme og ved å kjenne på tilhørighet.

Spisshusene er byens særpreg

Spisshusene er en av de fremste bærerne av Longyearbyens identitet, gjennom form, farge og plassering i bybildet. Det er Spisshusene turistene tar bilder av og deler med hele verden. Det er spisshusene vi markedsfører byen vår med.

Det er visst lett å bli glad i disse rekkene med fargerike hus, spisshusene vekker følelser hos befolkningen og tilreisende. Og det er nettopp spisshusene befolkningen sjøl sier at er med på å gi Longyearbyen sitt særpreg.

Vår felles verdivurdering

Spisshusene representerer i dag noe mer enn hus. De har fått en langt større verdi enn å være et boligfelt. De har symbolsk verdi, de har historisk, estetisk verdi, markedsføringsverdi, gjenkjennelsesverdi, bolyst-verdi, landskapsverdi og ikke minst en kulturbærende fremtidsverdi.

I snart 50 år har de ikoniske spisshusene utgjort Longyearbyens silhuett. De representerer identitet, opplevelsesverdi og bidrar til en følelse av tilhørighet. Og det som er verdifullt pleier man jo å ta ekstra godt vare på.