Longyearbyen trenger mer enn bare én løsning

Dette er skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Svein Jonny Albrigtsen reiser en viktig og reell bekymring: kostnadsnivået øker, stabile arbeidsplasser forsvinner, og norsk tilstedeværelse i Longyearbyen kan svekkes. Det er vanskelig å være uenig i problemforståelsen. Spørsmålet er likevel om konklusjonen: er ny gruvedrift hovedløsningen, og er den både tilstrekkelig og framtidsrettet?

Gruvedriften har utvilsomt vært en bærebjelke i Longyearbyen. Den har skapt helårlige arbeidsplasser, bidratt til bosetting og vært et virkemiddel i norsk svalbardpolitikk. Men historien alene kan ikke være styrende for fremtidens næringsvalg. De økonomiske, klimatiske og geopolitiske rammene har endret seg betydelig. Å basere en ny stabilitet på en næring som både er økonomisk usikker og politisk i utakt med utviklingen ellers i Norge og Europa, innebærer også en betydelig risiko, både økonomisk og politisk.

Albrigtsen peker på et reelt problem i reiselivsnæringen som lavere lønninger og høy andel utenlandsk arbeidskraft. Men dette er ikke et argument mot næringen i seg selv, det er et argument for å utvikle den. Reiselivet på Svalbard trenger en tydeligere politikk for kompetanse, helårighet og lønnsnivå. Det er fullt mulig å stille krav og samtidig bygge en mer robust næring som i større grad tiltrekker norske arbeidstakere.

Debatten blir for snever når den reduseres til et valg mellom gruvedrift eller nedbygging. Det finnes et alternativ: en aktiv og målrettet politikk for næringsmangfold. Longyearbyen har fortrinn innen forskning, romvirksomhet, utdanning, robuste bygg- og anleggsnæring med polar kompetanse innen sine fagfelt. Dette er sektorer som både kan gi stabile arbeidsplasser og styrke Norges strategiske tilstedeværelse og øke norskandelen hvis prioriteringene blir gjort riktig.

Samtidig må staten ta et langt tydeligere ansvar for rammevilkårene. Høye bokostnader og levekostnader er ikke et naturgitt problem, det er et politisk spørsmål. Skal norske familier bo i Longyearbyen over tid, må det være økonomisk mulig. Boligpolitikk, skattenivå og offentlige tjenester må innrettes deretter. Store Norske vil ha en viktig og avgjørende rolle for fremtiden til Longyearbyen. De har et stort ansvar og er strategisk viktig for å tilrettelegge for eksisterende næringsliv, bolyst, blilyst og opprettholdelsen av det norske familiesamfunnet.

Albrigtsen har også rett i en viktig ting: stabilitet skapes ikke av målformuleringer alene. Men stabilitet skapes heller ikke av en enkelt næring. Den skapes av et samfunn med flere bein å stå på, der folk kan leve hele arbeidslivet sitt og ikke bare jobbe i perioder.

Til slutt handler dette om hva slags samfunn Norge ønsker på Svalbard. Et ensidig industrisamfunn bygget rundt en næring, eller et variert og framtidsrettet lokalsamfunn med flere typer arbeidsplasser? Hvis målet er varig norsk tilstedeværelse, bør svaret være det siste.

Norge må ta et tydelig valg, men det valget bør ikke stå mellom gruvedrift eller avvikling. Det bør stå mellom passivitet og en bred, aktiv politikk som faktisk gjør Longyearbyen til et sted det er mulig og attraktivt å bo over tid.

Historien om Svalbard er ikke over, men neste kapittel skrives ikke i kull.

Har du noe på hjertet, eller vil du fortsette denne debatten? Vi tar gjerne imot leserinnlegg og kronikker på post@svalbardposten.no.