– Hvordan kan utenforskap, utrygghet og barnefattigdom være svaret?

Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jeg leste nettopp kronikken Regjeringen tukler med Svalbard-DNAet og ble både rørt og provosert. For en fantastisk skrevet kronikk om situasjonen på Svalbard! Tusen takk til Iben som har gitt en stemme til dem som har blitt tvunget til å tie.

Stemmeretten kan bli tatt fra meg, men aldri min rett til å bruke stemmen.

På regjeringen.no står det: «Demokrati står sterkt i Norge» og «Alle som bor i Norge skal ha like muligheter til å bidra og til å delta i fellesskapet, uavhengig av kjønn, etnisk bakgrunn, seksuell orientering og funksjonsnedsettelse.»

Dette stemmer ikke med situasjonen på Svalbard akkurat nå. Norge kaller seg et demokrati, men har feilet i å gi hele befolkningen på Svalbard stemmerett, og vurderer nå i tillegg å fjerne barnetrygden for den utenlandske delen av befolkningen. Den utenlandske befolkningen er fortsatt en del av befolkningen. Dette er ikke demokrati, og mangfoldet blir ikke ivaretatt.

Jeg vokste selv opp på Svalbard. Hver eneste dag fra jeg var seks til jeg var nitten år, kalte jeg Svalbard mitt hjem. 

Å høre om skuterturer og hytteturer uten å kunne være med, var vondt nok. Å måtte jobbe ved siden av videregående, ikke fordi jeg ville, men fordi jeg ellers ikke hadde fått tilgang til folketrygden, føltes urettferdig. 

Jeg har selv kjent på kroppen og psyken, hvordan mangel på psykologer og psykiske helsetjenester tok fra meg energien og motivasjonen til å kjempe videre.

Men nå kan situasjonen bli enda verre. Barn kan ende opp uten varme klær til vinteren eller måtte bo trangt fordi foreldrene ikke har råd til bolig. 

Tilgangen på psykiske helsetjenester på Svalbard er allerede kritisk, og uten støtteordninger blir det bare verre. 

Det mest hjerteskjærende er likevel tanken på at barn kan bli tvunget til å flytte til foreldrenes hjemland. Barn som ikke kjenner noe annet enn Svalbard. Barn som vokser opp med polarnetter og midnattssol. Barn som feirer soldagen hver 8. mars. Barn som tilbringer mesteparten av tiden sin i Svalbardhallen. De kan bli revet bort fra stedet de kaller hjem. Det gjør vondt å tenke på at barn skal miste enda mer av sin barndom, bare fordi de ikke er norske på papiret.

Hvordan kan et demokratisk land ta fra en tredjedel av befolkningen i Longyearbyen stemmeretten? Hvordan kan et land som har forpliktet seg til FNs barnekonvensjon, likevel vurdere å frata utenlandske barn på Svalbard den tryggheten barnetrygden gir? Hvordan kan politikere sitte og se på at livene til både voksne og barn blir ødelagt på denne måten? Er dette virkelig den beste løsningen? Hvordan kan utenforskap, utrygghet og barnefattigdom være svaret?

Å «styrke norsk tilstedeværelse» på Svalbard betyr ikke fraværet av utenlandske innbyggere. Den utenlandske befolkningen bidrar med arbeidskraft, arbeidsplasser, kompetanse og mangfold. Vi holder skoler, barnehager, butikker og restauranter i gang. Vi er venner, naboer, familie og kollegaer. Om ikke annet vil Svalbard bli fattigere på trygghet, solidaritet, mangfold og fellesskap dersom den utenlandske befolkningen forsvinner.

Jeg studerer for å bli lærer. Min framtidige rolle er å fremme demokrati, rettferdighet og barnets beste. Hvordan kan jeg med god samvittighet se mine framtidige elever i øynene og si at Norge er et demokratisk land som strever for mangfold, inkludering og barns velferd? Hvordan kan jeg, en 23 år gammel utenlandsk student, se de katastrofale konsekvensene av dette, men ikke de som sitter i regjeringen?

Jeg nekter å tro at hundrevis av politikere ikke forstår konsekvensene av dette. Jeg nekter å tro at de ikke vet bedre. Og nettopp den tanken gir meg frysninger. Med det i bakhodet fremstår dette enda mer kynisk. De vet at de svekker demokratiet. De vet at de svekker mangfoldet. De vet at de tar fra både voksne og barn grunnleggende menneskerettigheter, og likevel velger de å gjøre det.

Det er kynisk. Det er hjerteløst. Og det er skummelt å tenke på at dette skjer i et såkalt demokratisk land. 

Jeg er sint. Jeg er trist. Og jeg er knust over at stedet jeg kaller hjem, ikke lenger ønsker oss velkommen.