– Regjeringen tukler med Svalbard-DNAet

Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

På min første skoledag i Longyearbyen sto jeg med den gule skolesekken, som vi hadde fått utdelt av skolen, på ryggen. Jeg hadde sommerfugler i magen, akkurat som alle de andre barna. Skolegården var fylt med barn og foreldre. Så fylt en skolegård kan bli når det bare er 26 elever. Vi klemte mammaer og pappaer, før vi gikk inn med høye forventninger. I det øyeblikket ble det sagt «ha det» på så mange språk, ikke bare norsk: thai, filippinsk, svensk, dansk, russisk, ukrainsk og polsk.

I ettertid har jeg tenkt på hvor sterkt det egentlig var. For akkurat da var alle like. Vi skulle starte på skolen sammen. Det var ingen som tenkte på pass, statsborgerskap eller hvor foreldrene kom fra. Det er sånn det skal være i Longyearbyen.

Derfor er det både rart og vondt når regjeringen snakker om at Svalbard skal bli «mer norsk» - men mest av alt blir jeg provosert og sint.

I den nye Svalbardmeldingen sier regjeringen at de vil styrke norsk tilstedeværelse på Svalbard. Men i praksis handler det om å gjøre det vanskeligere for utenlandske familier å bo her.

Mange av de fremtidige barna i skolegården, vil vokse opp med færre muligheter – bare fordi foreldrene deres ikke er norske.

Det er ti år siden min første skoledag. Nå merker jeg hvordan fellesskapet rundt meg endres. Foreldre har mistet stemmerett. Barn står i fare for å miste barnetrygd. Folk føler seg mindre velkomne. Samfunnet vi er så stolte av og takknemlige for, mitt hjem, plukkes fra hverandre – bit for bit – av storpolitikere i Oslo.

Dette ligner mindre og mindre på det Longyearbyen jeg vokste opp i, og det må vi kjempe for å bevare.

Den 14. august 1925 trådte Svalbardtraktaten i kraft – en unik internasjonal avtale som gir Norge «full og uinnskrenket» suverenitet over øygruppen, men samtidig sikrer borgere fra de 46 landene som har signert traktaten like rettigheter til blant annet adgang, skipsfart, industri, gruvedrift og handel. Hvordan kan regjeringen, i lys av en traktat bygget på prinsippet om like rettigheter, velge å innføre politikk som splitter oss i A- og B-borgere?

I dag utgjør disse ikke-norske borgerne ifølge SSB en tredel av befolkningen i Longyearbyen. Traktaten åpnet for internasjonal tilstedeværelse og ga grunnlaget for Longyearbyens unike samfunn. I 100 år har Longyearbyen vokst frem som et ekte mangfoldssamfunn, hvor folk lever side om side på tvers av nasjonalitet, språk og kultur.

Et samfunn som har blitt bygget opp med mangfold, likeverd og toleranse som grunnmur, lar seg ikke bare bygge om. Å rive ned det som gjør Longyearbyen unikt, skaper usikkerhet, konflikt og utenforskap. Når man forsøker å gjøre et samfunn «mer norsk» uten å anerkjenne det internasjonale fundamentet det er bygget på, risikerer man å ødelegge både identiteten og felleskapet som har vokst fram.

Regjeringen tukler med Svalbard-DNAet.

I den nye Svalbardmeldingen ønsker regjeringen å øke norskandelen og styrke nasjonal kontroll på Svalbard.

Dette som følge av en økning i andelen ikke-norske i Longyearbyen. Regjeringen fremstiller denne økningen som en utfordring. Jeg mener tvert imot at regjeringen overser verdiene som kommer av et mangfoldig felleskap.

Fra et nasjonalt og sikkerhetspolitisk ståsted kan ønsket om økt kontroll være forståelig. Men sett fra perspektivet til oss som faktisk bor her, gir det lite mening. Longyearbyen er bygget på mangfold som grunnmur. Det er ikke et problem, det er en av våre største styrker som lokalsamfunn. Vi er et inkluderende samfunn for alle som bor her.

Mange av de ikke-norske som bor i Longyearbyen bygger egne bedrifter og skaper arbeidsplasser – for seg selv og andre. De bidrar aktivt til lokalsamfunnet på alle nivåer, både sosialt, økonomisk og kulturelt.

Mangfold er ikke en trussel. Det er en ressurs. På samme måte som økologisk mangfold i naturen skaper et robust økosystem, gir kulturelt mangfold et mer robust samfunn. Når mennesker med ulike bakgrunner og tankesett møtes, skaper det styrke, toleranse, kreativitet og fellesskap.

I arbeidet for å øke andelen norske, har regjeringen gjennomført flere tiltak med formål å gjøre det «mindre attraktivt» for utenlandske innbyggere å bo og arbeide i Longyearbyen

– Det har virkelig vært vanskelig

I 2022 frarøvet regjeringen utlendingers stemmerett ved lokalvalg. Det var ikke lenger nok å ha bodd på Svalbard i tre år, man må ha bodd i en norsk kommune i tre år for å kunne stemme. Begrunnelsen er at man da har bidratt til skatteinntektene som finansierer Longyearbyen. Regjeringen mener også at de da kan være forsikret om at de som stemmer, har «god kjennskap til Svalbard og Svalbardpolitikken».

Disse tiltakene treffer ikke bare statistikken, men har reelle konsekvenser for ekte mennesker.

Mange av dem som mistet stemmeretten ved lokalvalg, har i årevis betalt skatt, jobbet i det lokale næringslivet, startet bedrifter, skapt arbeidsplasser, vært frivillige i organisasjoner som Røde Kors og Svalbard Turn – og til og med sittet som folkevalgte i lokalstyret. Likevel mener regjeringen at de ikke har «nok kjennskap» til Svalbard til å kunne stemme.

Samtidig kan studenter og andre med norsk statsborgerskap som akkurat har flyttet hit, og med kort botidshorisont, stemme – fordi vedkommende har bodd 3 år på fastlandet. Regjeringen antar altså at en med kort botids har mer kunnskap om Svalbards forvaltning enn folk som har bodd på Svalbard i flere tiår – og alle andre uten tilknytning til fastlands-Norge.

Det føles utrolig. Og det er det også. Men dessverre er dette resultatet av Regjeringens tiltak for mange svalbardianere.

Når en tredel av befolkningen ikke har mulighet til å politisk påvirke samfunnet de bor, lever, bygger opp og bidrar i, er ikke Longyearbyen lenger et demokrati eller folkestyre.

Foreldre risikerer å miste barnetrygden

Regjeringen ønsker å satse på barnefamilier – men bare de norske. I Svalbardmeldingen kommer det frem at barnetrygden foreslås fjernes for utenlandske statsborgere som bor på Svalbard, og Stortinget vedtok i november å utrede dette.

Tiltaket blir ikke engang fremstilt som noe positivt for lokalsamfunnet – det begrunnes utelukkende med ønsket om å gjøre Longyearbyen mindre attraktivt for utlendinger.

Jeg mener dette er et fullstendig feil fokus. Hvordan kan det å frata barn støtte og rettigheter bli sett på som et virkemiddel i politikkutforming? Dette er ikke å bygge fellesskap – det er å bryte det ned. Det er direkte urettferdig, diskriminerende og skadelig for samfunnet vårt.

Å frata barnetrygden fra en andel av befolkningen vil skape en økt polarisering hos den mest sårbare delen av samfunnet, barn og unge. Regjeringen skaper bevisst et skille mellom barna som vokser opp i Longyearbyen, på bakgrunn av nasjonalitet. Det betyr at i et klasserom på Longyearbyen skole, vil enkelte barn ikke lenger ha råd til å drive med sport, fritidsaktiviteter eller gå på kulturskole.

Det kan bli vanskeligere å kjøpe klær, matpakker og gaver til jul eller bursdag. Til slutt sitter vi igjen med et samfunn der noen barn har muligheter, mens andre blir stående utenfor på grunn av familieøkonomien.

Hva er det regjeringen lærer oss barn og unge?

Regjeringen skaper et klasseskille – som er mer enn uønsket lokalt – hvor barna i Longyearbyen lærer at nasjonalitet er noe man skal skille på, og at det avgjør hvor godt man har det – og bygger et skille mellom «oss og dem».

Norge liker å kalle seg likestilt, tolerant og inkluderende. Men det samsvarer ikke med politikernes handlinger. Regjeringen kan ikke snakke om likhet og toleranse samtidig som de systematisk og bevisst ekskluderer og skaper forskjeller i levekårene til barn – (noen av) de mest sårbare i samfunnet.

Jeg synes det er skamfullt at vi i Norge har politikere som mener dette er en «god løsning». Politikere som stemmer på disse forslagene. Som vedtar det. Det er forkastelig å bevisst kutte støtte som fører til større forskjeller og urettferdighet blant folk på bakgrunn av nasjonalitet – spesielt barn.

Regjeringens tiltak skyver ut dem som har vært en naturlig del av samfunnet i mange år.

Jeg antar at forskjellene mellom hjemlandene til de en del av ikke-norske og livet på Svalbard er så store at de ikke vil flytte, selv om økonomien blir trangere. Til slutt er det barna som må kjenne på og leve med følgene.

Resultatene av regjeringens tiltak kan bli et ikke-inkluderende, diskriminerende samfunn. Longyearbyen vil miste fellesskapsfølelsen som er en av faktorene som skaper bli-lyst. Barn og unge vil vokse opp med opplevelsen av at noen ikke er ønsket, og at nasjonalitet er noe som gjør oss forskjellige.

Svalbardtraktaten har stått i 100 år som et løfte om internasjonalt fellesskap. Det som nå skjer, får det til å føles som om vi går bakover i tid – bort fra prinsippene som har holdt dette samfunnet samlet i et århundre.

Norge, som det velstående landet vi er, og spesielt regjeringen og stortinget, bør gå foran som et godt eksempel, ikke lære oss barn og unge at det er greit å diskriminere.

Regjeringen burde heller møte utfordringen med høy turnover og styrke insentivene for norske familier – uten å ta grunnleggende rettigheter fra andre. 

Hvis målet er å gjøre Longyearbyen mer attraktivt for nordmenn, finnes det bedre og mer effektive virkemidler. For eksempel vil norske familier bli værende om de vet at barna deres får god oppfølging innen psykisk helse, at videregående skole opprettholdes, og at elever får individuell tilrettelagt opplæring.

For meg virker disse som enkle og billigere tiltak enn mange av de politiske grepene regjeringen nå foreslår – og i motsetning til dem, skaper de ikke skiller i samfunnet. Det er snakk om grunnleggende tjenester som alle barn bør ha rett til. Hvor mye ville det egentlig koste å sikre dette, sammenlignet med å kaste ut tiltak – som skaper forskjell på befolkningen – uten å vite om de faktisk virker?

Longyearbyen fungerer nettopp fordi det er mangfoldig og det bør vi ta vare på.

Regjeringen sier de vil styrke det norske familiesamfunnet her i Longyearbyen, men det som skjer er det motsatte. Norske familier flytter da Longyearbyens særegne, mangfoldige og troverdige samfunn svekkes, samtidig som tilbudene og mulighetene til barn og unge blir dårligere – og fordi de ikke ønsker at barna deres skal vokse opp i et diskriminerende samfunn.

Forskjellsbehandling og diskriminering er ikke noe vi har plass til i Longyearbyen. Så hvem er det egentlig som får plass i regjeringens nye familiesamfunn?

Russland på Svalbard: de lange strategiske linjer