Russland på Svalbard: de lange strategiske linjer

 Det er noen lange linjer i hvordan Russland forholder seg til Norge på Svalbard. Forslag om å avgjøre saker på tomannshånd og argumentasjon om en særstilling for Russland på øygruppa har etter hvert blitt en velkjent modus for norske myndigheter.

Forholdet mellom Norge og Russland på Svalbard har i lange perioder vært preget av relativt pragmatisk og funksjonelt samspill, ikke minst takket være norsk politisk håndverk. Norge har lang erfaring med å håndtere de ulike russiske handlemåtene i forhold til øygruppa. 

Det overordnede strategiske målet for Sovjetunionen og Russland når det gjelder Svalbard har ligget fast siden Svalbardtraktaten ble inngått; å sikre russisk (sovjetisk) innflytelse i området, og samtidig begrense andre stater – særlig Storbritannia og USA – sin innflytelse.

Det har vært avgjørende for Moskva å unngå at øygruppa brukes i strid med russiske sikkerhetsinteresser i Barentshavet. Disse handler i sin kjerne om å sikre bevegelsesfrihet for den russiske Nordflåten.

Å få Norge på tomannshånd

Bilateralisering har vært en hovedstrategi i russisk svalbardpolitikk. Bilateralisering handler om å få Norge på tomannshånd i saker av betydning for Russland og hindre at småstaten Norge henter støtte fra andre land eller internasjonale organer. Strategien er ikke unik for Svalbard eller Norge, men føyer seg inn i et mønster for hvordan Russland opererer overfor mindre nabostater.

Et tydelig – og for Norge svært utfordrende – eksempel på bilateralisering finner vi i den såkalte Svalbard-saken. I november 1944 møtte Norges utenriksminister Trygve Lie sin sovjetiske motpart Vjatsjeslav Molotov i Moskva for å drøfte alliert militært samarbeid på Nordkalotten for å drive tilbake tyske okkupasjonsstyrker. Molotov benyttet anledningen til å lansere et helt annet tema; han foreslo at Norge avsto Bjørnøya til Sovjetunionen og at man annullerte Svalbardtraktaten og i stedet etablerte et sovjetisk-norsk fellesstyre over resten av Svalbard. 

Saken skulle ifølge Molotov avgjøres mellom Norge og Sovjetunionen, mens de andre signatarstatene til traktaten skulle presenteres for en ferdig løsning. Et fellesstyre ville tjene både Norge og Sovjetunionen sikkerhetsmessig og økonomisk, argumenterte Molotov, og føyde til at Sovjetunionen hadde behov for å etablere militære baser på Bjørnøya og Spitsbergen.

Det dramatiske utspillet førte til hemmelige drøftinger mellom Oslo og Moskva om Svalbard gjennom vinteren 1944-1945 der Norge strakk seg langt for å imøtekomme de sovjetiske ønskene. Styrker fra Den røde arme sto i Øst-Finnmark etter den såkalte Petsamo-Kirkenes-operasjonen, og resten av Norge var fortsatt under tysk okkupasjon. 

Usikkerheten for Norge var stor. Til slutt valgte imidlertid Moskva å la saken ligge. Det skyldtes oppkomsten av den kalde krigen. De sovjetiske beslutningstakerne skjønte i 1947 at et fortsatt press på Norge i denne saken bare ville øke de allerede sterke motsetningene mellom øst og vest.

Sovjetunionen måtte dermed avfinne seg med status quo. Samtidig kom et skarpt utspill noen år seinere som tydelig signaliserte den sovjetiske misnøyen. Etableringen av en felleskommando for Nato i 1951 utløste en sovjetisk note som truet med at inkluderingen av Svalbard i Natos ansvarsområde ville få konsekvenser for Norge. Flere sovjetiske forslag om særavtaler på bilateral basis med Norge ble også fremmet under den kalde krigen. Noen av disse hadde et klart militærstrategisk tilsnitt, som forslaget om en felles norsk-sovjetisk flyplass i Longyearbyen på 1960-tallet.

En særstilling for Russland på Svalbard

For å sikre sin posisjon har Sovjetunionen og seinere Russland i tillegg til bilateralisering tatt i bruk en argumentasjon om en naturlig russisk særstilling på Svalbard. Tidvis har disse to strategiene gått hånd i hånd, i form av russiske forslag om bilaterale avtaler med Norge som begrunnes nettopp med å vise til en spesiell russisk posisjon på Svalbard. 

Argumentasjonen tar utgangspunkt i realiteter; Russland har en særlig stilling som eneste land ved siden av Norge med fast bosetting og næringsdrift på øygruppa. Disse faktiske forholdene har blitt brukt fra russisk side tidvis til å overse, tidvis til å eksplisitt motarbeide norsk forvaltning og lovverk, med påstander om at Russland diskrimineres og at Norge innfører ordninger for å begrense russisk tilstedeværelse. 

I de første to–tre tiårene etter andre verdenskrig var Norge tilbakeholden når det gjaldt myndighetsutøvelse i de sovjetiske bosettingene, men med en gradvis mer håndfast norsk myndighetsutøvelse fra 1960-tallet kom også den sovjetiske argumentasjonen opp for fullt. Svalbardmiljøloven av 2002 førte til lignende russiske anklager mot Norge.

Argumentasjonen fra Russland har vært konsistent over lang tid og kan forstås som forsøk på å ramme inn eller begrense og på sikt uthule norsk myndighetsutøvelse på Svalbard. Et enkelt ord for å betegne russisk svalbardpolitikk overfor Norge er press. Presset har variert over tid, i tråd med hvordan Moskva har oppfattet mulighetene og behovet for å hevde sine sikkerhetsinteresser.

Hva med dagens situasjon?

De siste årene har vi sett noen nye trekk fra russisk side på Svalbard. Disse reflekterer russisk indrepolitisk autoritær utvikling, med intens statsdrevet «patriotisme» og hardere represjoner overfor egen befolkning. Krigføringen i Ukraina tapper Russland for ressurser, og for å kontrollere situasjonen opptrer russiske myndigheter stadig mer brutalt. 

En bølge av repressiv lovgiving, militær sensur og tvangsmakt har skylt over vanlige russere. Det gjelder også det lille russiske lokalsamfunnet i Barentsburg, hvor stemmer som kritiserte fullskalainvasjonen av Ukraina fikk kontant beskjed fra arbeidsgiver Trust Arktikugol om å tie stille i mars 2022.

Propaganda og symbolpolitikk knyttet til Ukraina-krigen er trappet kraftig opp i Russland, som effektive og relativt sett billige verktøy for å samle den russiske opinionen og bygge fiendebilder. Også dette slår inn på Svalbard. 9. mai-parader og reisingen av et russisk-ortodokst kors pyntet med krigssymbolet St. Georgs-bånd organiseres, filmes og sirkuleres til det russiske hjemmepublikummet, som bevis på russisk storhet og patriotisme i det ytterste nord.

Paradene og korset har imidlertid en funksjon også overfor Norge; de er subversive eller undergravende maktdemonstrasjoner med elementer som utfordrer norsk forvaltning og tester reaksjoner. 

Hva slags russisk symbolbruk vil Norge tillate, og kan Russland klare å etablere noe som Moskva i en framtidig tilspisset situasjon kan hevde med tyngde at Russland har rett til å beskytte? Det undergravende elementet ligger i måten hendelsene utfordrer norsk ytringsfrihet på; hvis Norge setter foten kraftig ned, åpner det for anklager om diskriminering og russofobi – men hvis Norge lar hendelsene passere, kan Russland lykkes i å få på plass symboler med presspotensiale. Slike undergravende strategier – som i forskningslitteraturen også betegnes som aktive tiltak eller politisk krigføring – ble brukt av de sovjetiske utenriks- og sikkerhetstjenestene under den kalde krigen, og brukes igjen av dagens russiske regime. 

Subversjon rammer i første rekke tidligere sovjetrepublikker, men rettes i økende grad også mot de nordiske nabostatene av Russland.

Subversjon er en kostnadseffektiv strategi som kan gi gode resultater selv med begrensede ressurser. Den russiske tilstedeværelsen på Svalbard er mindre enn noen gang før, men undergravende strategier baserer seg først og fremst på politiske og psykologiske verktøy og i mindre grad på fysiske ressurser.

Å avkle undergravende handlinger ved å beskrive dem og aktørene bak i klare vendinger, er en enkel og effektiv motstrategi. 

Når vi gjør dette, må vi være klar over at russiske myndigheter vil svare med anklager av ulik art – slik fungerer russisk statlig strategisk kommunikasjon.

Det betyr ikke at vi bør unngå å sette ord på de russiske verktøyene som tas i bruk på Svalbard, tvert imot.

Russisk biskop velsigner sjørute til Barentsburg

Fra Barentsburg til beskyttelse

Et nytt liv i Finnmark

Får likevel sette opp kors

– Historiske symboler er viktige for Kreml

– Klart signal til Norge