Hvilke barn er det plass til i Longyearbyen?

Dette er skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

TV-serien Team Pølsa gikk sin seiersgang på NRK vinteren 2025, og en ny sesong er godt i gang. Seks ungdommer med funksjonsvariasjoner viser hva inkludering, raushet, respekt, toleranse, likeverd og mangfold virkelig handler om: å få delta, uansett utgangspunkt. 

Mens hele Norge hyller Team Pølsa for å knuse fordommer og fremme inkludering og mangfold, går Longyearbyen i motsatt retning. Forskriftene for barnehage og skole er så strenge at de i praksis kan ekskludere så å si alle barn med helt ordinære spesialpedagogiske behov.

Som representant for Svalbard Venstre i Loku (Lokalsamfunns-, oppvekst- og kulturutvalget) var jeg, sammen med andre representanter fra Svalbard Venstre og Svalbard Høyre, med på å arrangere et møte sommeren 2024 for foreldre til barn med spesialpedagogiske behov i Longyearbyen. Foreldrene fortalte at de opplever å ikke være i posisjon til å kreve noe som helst av verken barnehage eller skole. De må stå med lua i hånden og håpe at barnet deres ikke blir vurdert som «for krevende». 

Mange familier har derfor valgt å flytte fra Longyearbyen – ikke fordi de måtte, ettersom mange omfattes av en lokal overgangsordning, men fordi de ikke vil bo et sted der barnet deres blir sett på som et problem.

Ungdomsrådet i Longyearbyen har uttrykt bekymring for innskrenkningene i retten til spesialpedagogisk hjelp. Iben Abild holdt et innlegg for Stortingets utenriks- og forsvarskomité på vegne av Ungdomsrådet og sa at det sendes et signal til barn og unge:

«Det er greit å sortere ut mennesker som ikke er helt A4».

Regjeringen sier i Svalbardmeldingen, St.meld. 26 (2023–2024), at den vil styrke det norske familiesamfunnet og skape ro og stabilitet. Men har regjeringen egentlig lykkes med dette gjennom forskriftene for barnehage og skole?

Jeg mener bestemt nei. Forskriftene har bidratt til det motsatte – et uklart regelverk så komplekst at man lokalt måtte lage en egen veileder. Min erfaring er at forskriftene har skapt økt usikkerhet og mindre forutsigbarhet, og ført til at norske familier flytter. Dette går rett imot regjeringens egne mål – og svekker det norske familiesamfunnet.

Også jussprofessor Trude Haugli skriver i en kronikk i Svalbardposten 23. mars 2026 at det er vanskelig å se sammenhengen mellom de overordnede svalbardpolitiske målene og begrensningen av barns rettigheter. Hun spør seg om det kanskje er slik at gode og forutsigbare rettigheter for barn tvert imot kan bidra til å opprettholde et stabilt familiesamfunn. Jeg tror hun har rett.

Slik jeg ser det, er det ikke bare innholdet i forskriftene som er problematisk, men i like stor grad prosessen som ledet fram til dem. Trude Haugli er inne på noe av det samme i boka Svalbard, barn og rettigheter (2026) – der hun konkluderer med at både innholdet i og prosessen rundt forskriftene tydelig viser at spørsmålet om barns rettigheter også handler om makt, økonomi og statlige politiske prioriteringer.

Et samlet menneskerettslig fagmiljø reagerte kraftig da forskriftene ble sendt på høring i 2021. Likevel ser regjeringen ut til å ha ignorert kritikken. Ikke engang den påpekte mangelen på en barnerettslig vurdering ble fulgt opp. Høringen fremsto som et spill for galleriet.

Svalbardpolitikk, særlige stedlige forhold og det faktum at Longyearbyen ikke er et livsløpssamfunn – hvor ikke alle helse- og velferdstjenester tilbys – brukes som argumenter for å forsvare innskrenkninger i spesialpedagogiske rettigheter:

«Longyearbyen er ikke rigget for å ta vare på disse barna.» 

«Det er til barnets beste å flytte til fastlandet eller hjemlandet.» 

Jeg skjønner poenget med at Svalbard ikke skal være en «bakdør» inn i den norske helse- og velferdsordningen, og at det må være begrensninger i hvilke tjenester som kan tilbys. Men etter mitt syn kan verken svalbardpolitiske rammer eller mangelen på helse- og velferdsgoder forsvare forskrifter som kan innebære brudd på Grunnloven, Menneskerettsloven, FNs barnekonvensjon eller FNs konvensjon om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne (CRPD).

Når et samlet menneskerettslig fagmiljø advarer om at innskrenkninger i spesialpedagogiske rettigheter kan være i strid med barns grunnleggende rettigheter, og jussprofessor Trude Haugli stiller spørsmål ved om forskriftene vil stå seg ved en rettslig prøving, er det kanskje grunn til å ta en fot i bakken og justere kursen?

Innskrenkningene i spesialpedagogiske rettigheter har fremstått som et «ikke-tema» i Longyearbyen – noe de fleste helst unngår å snakke om. Ytterst få har hevet stemmen eller kjempet for disse barnas rettigheter – i alle fall ikke offentlig. Hvis ingen protesterer, er jeg redd forskriftene sakte, men sikkert blir akseptert som den nye normalen. 

Så hvorfor gidder jeg å «bråke» med dette nå – igjen? Fordi dette er en kamp om moral og etikk. Det er større enn deg og meg. Det er en kamp for demokratiet – og for et mangfoldig familiesamfunn på Svalbard.

Jeg synes Astrid Nyquist, direktør ved Beitostølen Helsesportsenter, treffer spikeren på hodet når hun snakker om Team Pølsa: 

«De fleste drømmer verken om VM-deltakelse eller kjendisstatus. De fleste drømmer om gode dager sammen med de som betyr noe i eget liv. For barn og ungdom er det å være sammen med andre barn og ungdommer og nettopp få være en del av laget, drømmen».

Slik er det også for barn med spesialpedagogiske behov i Longyearbyen. De drømmer om det samme som alle andre barn: å få venner, lære og være en del av fellesskapet.

Kaja har skjønt det! Som 11-åring skrev hun leserinnlegg i Svalbardposten i 2022:

«Alle barn i Longyearbyen fortjener den samme rettferdigheten i skolelivet. Uansett hvem og hvordan de er. Alle er forskjellige – og det er bra! De nye reglene straffer barn som er litt annerledes. (…) Jeg synes at Longyearbyen skal være et familiesamfunn der det er plass til alle!»

Har du noe på hjertet, eller vil du fortsette denne debatten? Vi tar gjerne imot leserinnlegg og kronikker på post@svalbardposten.no.