Den viktigste beredskapen på Svalbard går på jobb hver morgen

Dette er skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Svalbard er stort – og langt unna. Øygruppen strekker seg over mer enn 60.000 kvadratkilometer, rundt 15 prosent av Norges samlede landareal. Longyearbyen, med i overkant av 2.500 innbyggere, er et av verdens nordligste lokalsamfunn. En utpost i ordets rette forstand – men også en utpost som er under stadig tiltagende press.

Når noe skjer i Longyearbyen, er det ingen reservekapasitet rundt hjørnet. Ingen nabokommune å ringe til. Ingen ekstra mannskaper som kan være på plass i løpet av minutter. Her må samfunnet fungere med det det har tilgjengelig. Beredskap får derfor en helt annen betydning på Svalbard enn andre steder i landet.

Samtidig er beredskap mer enn redningstjeneste, forsvar og planer i skuffer. Totalberedskap er et begrep mange nordmenn har fått et langt mer bevisst forhold til bare i løpet av de siste dramatiske ukene. Ikke minst har forståelsen for sivilsamfunnets rolle økt – levende lokalsamfunn, bosetting og tilstedeværelse er selve nøkkelen for vår motstandskraft.

Vi kjenner det tett på kroppen om dagen, vi som opprettholder den norske tilstedeværelsen lengst mot nord. Verden er i rask og alvorlig endring. Nordområdene er ikke lenger en perifer utkant, men en geopolitisk hovedscene. Skal Norge hevde sin tilstedeværelse på Svalbard, krever det mer enn kartstreker og ord. Det krever et levende og robust norsk lokalsamfunn, som et bolverk mot ytre press og trusler. Kort sagt: Her må folk bo.

Nettopp derfor er det mer avgjørende enn noen gang å forstå hvilke krefter som faktisk holder Longyearbyen i gang, og som gjør det til et attraktivt sted å bosette seg.

Reiselivet er avgjørende for totalberedskapen 

I dagens sikkerhetspolitiske situasjon vil fravær av folk ikke bare være et samfunnsproblem – det er en sikkerhetspolitisk sårbarhet. Når stormaktene tester grensene i nord, er lys i husene den første forsvarslinjen. Nettopp befolkningsutviklingen er en stor bekymring i deler av Nord-Norge, mens vi i Longyearbyen fortsatt evner å holde et livskraftig og sterkt lokalsamfunn i gang. Mye takket være et solid reiseliv.

Ifølge en ringvirkningsanalyse utført av Samfunnsøkonomisk Analyse (SØA 2025) på bestilling fra Svalbard Reiselivsråd, er to av tre arbeidsplasser i Longyearbyen direkte eller indirekte knyttet til reiselivsnæringen. Verdiskapingen var samtidig på om lag 1,1 milliarder kroner, og næringen bidrar dermed økonomisk til nasjonens drift av Svalbard.

Med andre ord er reiselivet i 2025 selve bærebjelken i lokalsamfunnet og den norske tilstedeværelsen på 78 grader nord – og dermed også en svært viktig, men ofte lite anerkjent, totalberedskapsressurs.

Beredskap i hverdagen 

På Svalbard er beredskapsressursene ofte forstått som en søk- og redningstjeneste i toppklasse, med blant annet to redningshelikoptre og et akuttsykehus underlagt UNN i Tromsø. Dette er viktige fellesressurser – både for lokalbefolkningen og for de som mer midlertidig oppholder seg og ferdes på og rundt øygruppa.

Reiselivet i Longyearbyen er helt avhengig av at denne beredskapen fungerer når det virkelig gjelder, og er dypt takknemlig for den. Samtidig er reiselivet langt mer enn en bruker av beredskap. Som SØAs ringvirkningsanalyse fra i fjor også viser, har ikke antall redningsaksjoner økt i takt med veksten i reiselivet. Næringen bidrar samlet sett med mer kapasitet, kompetanse og tilgjengelige ressurser enn den belaster – og styrker dermed den lokale beredskapen.

Dette bekreftes også lokalt. En innbyggerundersøkelse gjennomført i 2024 viser at nær to av tre fastboende i Longyearbyen mener reiselivet er viktig for den lokale beredskapen.

Mye av dette handler om tilstedeværelse i felt. Kompetente guider tilbringer store deler av arbeidshverdagen ute i et av verdens mest krevende naturområder, med ansvar for gjesters sikkerhet og ivaretakelse av naturmiljøet. De kjenner arktiske forhold og er trent i sikker ferdsel, førstehjelp og håndtering av krevende situasjoner. Mange er også frivillige i Longyearbyen Røde Kors Hjelpekorps, og stiller med snøskutere, utstyr og erfaring når uhell eller ulykker inntreffer.

Reiselivet bidrar også på andre måter enn sikkerhet i felt. Næringen stiller bl.a. med transport, husly og forsyninger i krisesituasjoner, og er med på å opprettholde kritisk infrastruktur som flyplass, havn og logistikk. Dette samsvarer godt med Totalberedskapsmeldingen, som understreker at beredskap må bygges nedenfra – med lokalt næringsliv som en integrert del av beredskapskjeden.

Da bryggeriet ble vannverk og butikken ble tappekran 

Beredskap handler også om helt grunnleggende samfunnsfunksjoner – som strøm i kontakten og vann i springen.

Da Longyearbyen høsten 2024 sto uten trygt drikkevann, ble det tydelig hvor sårbart et lite og isolert samfunn kan være. Samtidig ble det minst like tydelig hvor avgjørende det lokale næringslivet er når noe svikter. Private aktører tok raskt ansvar. Svalbard Bryggeri, som til daglig produserer øl, la om produksjonen og bidro med renset vann. Coop Svalbardbutikken distribuerte det rensede vannet, og stilte i tillegg opp med store beredskapslagre for å sikre at befolkning og næringsliv hadde tilgang til hele 70.000 liter flaskevann.

Dette skjedde uten tidkrevende prosesser, lange møter eller venting på formelle avtaler – fordi behovet var akutt, og fordi handlekraften finnes lokalt.

Samtidig viser situasjonen hvor sårbart systemet er. Skal beredskapen være robust over tid, må samspillet mellom offentlige myndigheter og private aktører bli mindre tilfeldig og langt mer helhetlig, systematisk og forutsigbar.

Når politikken ikke holder tritt med virkeligheten 

Til tross for hvor avgjørende reiselivet er for beredskap og bosetting på Svalbard, opplever næringslivet i Longyearbyen å ikke helt bli tatt på alvor. Rammevilkårene er uforutsigbare, beslutningene sprikende, helheten mangler – og politikken som formes i Oslo oppleves ofte fragmentert og sektorstyrt.

Skal reiseliv og øvrig næringsliv fortsette å være en stabil og forutsigbar del av totalberedskapen på Svalbard, må vi for fremtiden forstås og behandles som en integrert del av løsningen. Vi trenger mer helhetlig Svalbard-politikk, bedre samhandling på tvers av sektorer, og en grunnleggende forståelse for hvordan beredskap faktisk bygges: nedenfra, over tid, og i samspill mellom offentlige og private aktører.

Nå haster det, mer enn noensinne, å ta tak i manglene. For i nord er det ikke tilstrekkelig at Svalbard-kartet er norsk. Det blir vi minnet på – hver dag.

Har du noe på hjertet, eller vil du fortsette denne debatten? Vi tar gjerne i mot leserinnlegg og kronikker på post@svalbardposten.no.