Vi skal være glade for at politikken i Longyearbyen er annerledes!

Dette er skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Forrige uke våknet politikken i Longyearbyen fra vinterdvalen. Lokal-, oppvekst- og kulturutvalget møttes i en halv time, Teknisk-, miljø- og næringsutvalget en drøy time og dagen etter brukte Administrasjonsutvalget litt over en time.

For en utenforstående kan det virke som om det skjer lite. For noen kan det til og med oppleves som et demokratisk problem.

Men kanskje er det også et tegn på noe annet: At vi er heldige.

Kathrine Boel Gregussen (SV) løftet under AU-møtet en viktig problemstilling. Hun uttrykte bekymring for at politiske diskusjoner kan være tatt på forhånd, før sakene behandles i åpne møter.

Hun stilte spørsmål ved praksisen med gruppeledermøter og om debattene foregår i de riktige forumene.

Det er sunt at slike spørsmål stilles. Åpenhet og demokratiske prinsipper skal tas på alvor, særlig i et lite samfunn som vårt.

Samtidig er det verdt å løfte blikket.

Longyearbyen er ikke en hvilken som helst «kommune». Vi er et lite, sårbart og sammensveiset samfunn langt mot nord. Her bor vi tett på hverandre. Vi møter hverandre i barnehagen, foreldremøter, på butikken, på konserter og på flyplassen.

De politiske «motstanderne» dine er også naboene dine, foreldrene til barnas venner og kollegaer.

Det preger politikken.

På fastlandet er politiske dragkamper nærmest blitt normalen. Frontene er skarpe, retorikken hard, og kompromisser kan framstå som nederlag.

I Longyearbyen ser vi ofte det motsatte: Fire partier som stort sett «får til ting i lag», som Gregussen selv sier.

Det er ikke et svakhetstegn. Det er en styrke.

Når Administrasjonen foreslår endringer i delegeringsreglementet ved å gi Administrasjonsutvalget myndighet tilsvarende et formannskap og alle partier stiller seg bak forslaget, kan det tolkes som mangel på debatt.

Eller det kan tolkes som at man har tillit til hverandre og til Administrasjonen, og at man evner å skille mellom prinsipielle konflikter og praktiske løsninger.

I et lite samfunn er konsensus ofte mer verdifullt enn konfrontasjon.

Det betyr ikke at vi skal være ukritiske. Tvert imot. Åpenhet rundt gruppeledermøter og politiske prosesser er viktig. Innbyggerne skal vite hvor diskusjonene tas og hvordan beslutningene modnes. Hvis praksisen oppleves uklar, bør den gjennomgås og eventuelt formaliseres bedre.

Men vi må passe oss for å importere en politisk kultur som ikke nødvendigvis passer inn i Longyearbyen.

Her er ikke målet å vinne over hverandre. Målet er å få samfunnet til å fungere.

Vi har felles utfordringer som er langt større enn partipolitiske skillelinjer som vann, beredskap, boliger, infrastruktur, økonomi og framtidig utvikling.

Da trenger vi samarbeid mer enn symboldebatter.

At lokalstyremøtene ikke preges av høy temperatur og lange ordskifter, betyr ikke at demokratiet sover.

Det kan også bety at samtalene tas tidligere i prosessen, at konflikter dempes før de eskalerer, og at politikerne søker løsninger framfor markeringer.

I et samfunn på rundt 2.500 innbyggere er det kanskje nettopp slik det bør være.

Vi skal alltid verne om åpenheten. 

Vi skal tåle uenighet. 

Vi skal tørre å stille spørsmål og være kritiske.

Vi skal også anerkjenne at politikken i Longyearbyen har noe mange andre lokalsamfunn kunne misunne oss, nemlig evnen til å samarbeide på tvers av partiene uten politiske dragkamper som splitter og river et lite samfunn i stykker.

Det er ikke et demokratisk problem.

Det er et privilegium.

Har du noe på hjertet, eller vil du fortsette denne debatten? Vi tar gjerne imot leserinnlegg og kronikker på post@svalbardposten.no.