Forsyningssikkerhet starter med energi

Dette er skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Innlegget om forsyningssikkerhet på Svalbard peker på noe viktig. Logistikk, post og varelevering er helt avgjørende for at samfunnet skal fungere i Longyearbyen.

Men det mangler ett grunnleggende punkt i debatten: Forsyningssikkerhet starter ikke med post. Den starter med stabil energi.

Da kullkraftverket ble avviklet, gikk Svalbard fra en stabil og forutsigbar energikilde til en løsning med større usikkerhet, høyere kostnader og svakere beredskap. Dette burde vært langt grundigere utredet på forhånd, både teknisk, økonomisk og samfunnsmessig.

I 2025 ble det brukt rundt 16 millioner liter diesel til strøm- og varmeproduksjon i Longyearbyen. Utslippene ligger fortsatt på titusenvis av tonn CO₂ årlig. 

Flere leverandører av moderne kullkraftteknologi har i mange år pekt på at høyeffektive kraft- og varmeanlegg med forstøvet kull kan gi betydelig lavere utslipp enn eldre kullkraft. Avhengig av virkningsgrad og drift hevdes det ofte utslipp i størrelsesorden omtrent 40–50 000 tonn CO₂ per år for et anlegg på nivå med energibehovet Longyearbyen tidligere hadde.

Dagens løsning i Longyearbyen ligger på omtrent 37.000 til 40.000 tonn CO₂-utslipp årlig.

Det betyr at den reelle miljøgevinsten sammenlignet med et moderne kullkraftverk med høy virkningsgrad kunne vært relativt begrenset. Poenget er ikke å argumentere for kull som ønsket løsning, men å synliggjøre at ulike tekniske alternativer med tilnærmet like utslippsnivåer, men forskjellig kostnad, stabilitet og beredskap burde vært grundigere vurdert før beslutningen ble tatt.

Reelle tekniske alternativer med ulike kostnader, stabilitet og utslippsnivå burde vært vurdert mer åpent og helhetlig før man fjernet kull som bærebjelke i energiforsyningen. 

Når energigrunnlaget blir dyrere og mer ustabilt, påvirker det hele samfunnet; beredskap, næringsliv, bosetting og statens evne til å opprettholde en trygg norsk tilstedeværelse i Arktis.

Dermed blir diskusjonen om postlov og logistikk bare én del av bildet. Uten en robust og langsiktig energiløsning hjelper det lite hvor god varetransporten er. Svalbard er ikke et vanlig marked. 

Det er et strategisk norsk samfunn med særlige krav til beredskap, stabilitet og statlig ansvar. Da må også energiforsyningen behandles deretter. Skal vi sikre et levedyktig Longyearbyen over tid, må vi våge å stille det grunnleggende spørsmålet: Har vi valgt den løsningen som faktisk gir best forsyningssikkerhet for samfunnet på Svalbard.

Har du noe på hjertet, eller vil du fortsette denne debatten? Vi tar gjerne imot leserinnlegg og kronikker på post@svalbardposten.no.