Svalbardtraktaten – 100 år til?

Gjennom over 100 år har Svalbardtraktaten holdt stand. Det gjør den fortsatt den dag i dag, og avtalen som gjorde Svalbard til en del av norsk territorium er en av våre viktigste internasjonale avtaler. Samtidig er verden i stadig endring, og både geopolitiske utfordringer og klimaendringer legger nå press på avtalen. Vil Svalbardtraktaten fortsette å holde stand når både verden slik vi kjenner den og spillereglene endres?

Svalbard er en del av norsk territorium og Norge har suverenitet over øygruppen. Norge har alltid vært en nasjon bestående av polfarere -og oppdagere, og nettopp denne polarimperialismen banet vei for det nasjonalistiske perspektivet som til slutt ledet frem til etableringen av Svalbardtraktaten. Avtalen beskrives som unik, da den fastsetter at Norge har suverenitet over øygruppen, samtidig som andre traktatparter i utgangspunktet har lik rett til å utnytte naturressursene. Svalbardtraktaten fastslår også i klartekst at øygruppen ikke skal benyttes «i krigsøiemed». Så langt har 44 land tilsluttet seg avtalen, og dette underbygger dens internasjonale status og betydning.

Det rettslige rammeverket som regulerer retten til både territoriet og havområdene rundt Svalbard fastslår at Svalbardtraktaten gjelder for øygruppen og på sjøterritoriet, ut til 12 nautiske mil. I tillegg har Norge etablert en fiskevernesone på 200 nautiske mil rundt øygruppen.

I løpet av sine første 100 år har Svalbardtraktaten bidratt til et relativt stabilt internasjonalt samarbeid. Fremtidens utfordringer begynner imidlertid for alvor å banke på døren. Spørsmål som hva som vil skje med Svalbard dersom USA annekterer Grønland har preget nyhetsbildet i den senere tid, og enkelte forskere har antydet at Russland vil søke å sikre seg Svalbard i en slik situasjon.

Tapte gigantsøksmål mot staten om snøkrabbe

Samtidig satte snøkrabbe-saken for alvor Svalbardtraktaten under press, da et latvisk rederi gikk til sak mot Norge for brudd på traktatens nevnte likebehandlingsprinsipp. I kjølvannet av saken har det oppstått et sentralt spørsmål om Svalbardtraktatens bestemmelser, særlig likebehandlingsprinsippet, også gjelder i fiskevernesonen. Saken gikk helt til Høyesterett, som fastslo at Norge har suverenitet over ressursene i denne sonen. På den internasjonale arenaen har det likevel fortsatt å ulme. Dette rettslige spørsmålet vil etter alt å dømme havne på spissen igjen i en stadig endrende verden, særlig i nordområdene.

Så langt har Svalbardtrakten sikret andre nasjoner fiskekvoter basert på historisk fangst i havområdene ved øygruppen. Norge har fordelt kvotene i tråd med avtalens likebehandlingsprinsipp. Men hva skjer når fiskebestander legger ut på søken etter kaldere hav som følge av klimaendringer? Forskning viser at marine arter søker mot polene og at denne vandringen i aller høyeste grad har begynt. Dette vil føre til en endring i hvilke bestander som det kan fiskes på rundt Svalbard, og nye arter vil sannsynligvis komme til.

– Når krabben kommer inn i Svalbard-fjordene åpner dette også for lokal fangst

Hvordan disse ressursene skal fordeles vil fortsette å sette Svalbardtraktaten under press, og Norge vil trolig på ny bli konfrontert med nye spørsmål knyttet til suvereniteten i Svalbards fiskevernesone. Svalbardtraktaten er en rettslig bindende avtale, men vaker samtidig i skillet mellom juss og storpolitikk. Spørsmål knyttet til en rettferdig fordeling av ressurser vil kunne rokke ved avtalens stabilitet, og Norge vil her spille en nøkkelrolle. Hvordan klimaendringer vil kunne endre bruken og forståelsen av Svalbardtraktatens bestemmelser bør derfor nå settes høyt på den politiske agendaen, slik at vi er forberedt på å møte fremtidens utfordringer.

Samtidig preges stabiliteten i Arktis av USAs sittende president, Donald Trump. Gjennom den aggressive fremtoningen i spørsmålet om Grønland har det blitt reist spørsmål som indirekte truer Norges suverenitet over Svalbard. Verdens spilleregler er i endring, og det grunnleggende prinsippet om at en stats territorium skal respekteres utfordres av disse geopolitiske endringene. Svalbardtraktaten fastslår imidlertid i klartekst at øygruppen ikke skal brukes «i krigsøiemed». Hvor avtalen har gitt opphav til rettslige spørsmål knyttet til en rettferdig fordeling av ressurser, løser den konkrete spørsmål om bruk av militærmakt på øygruppen. Dette er en styrke i en tid med usikkerhet. FN-pakten vil videre gi Norge en rett til selvforsvar, dersom Svalbard skulle trues militært.

Svalbardtraktaten har holdt stand i 100 år og sikret stabilitet i våre nordområder. Vi er av den oppfatning at avtalen vil fortsette å spille en nøkkelrolle både til tross for og i lys av geopolitiske spørsmål og klimaendringer. Avtalen vil trolig fortsatt utfordres, men alt ligger til rette for at en av våre viktigste internasjonale avtaler vil fortsette å holde stand. I en usikker tid trenger verden stabilitet, og Svalbardtraktaten bidrar til nettopp dette. De 44 medlemslandene har følgelig et svært viktig insentiv for å sikre avtalens videre eksistens.