Leserbrev til lys-politiet

 «Det pakkar oss inn no, det mjuke mørket. Sola tek ein lang pause og gir jobben til stjernene, nordlyset og den magiske månen som badar oss i sølv».

Høres vakkert ut, litt som starten på et dikt inspirert av Ivar Aasen sin stemme med slitte floskler som innlednings-skildring. Det er helt ok og litt søtt hvis man graver dypt. 

Ein alvorsprat om lyset

Men så velger Svalbardposten bruke den stemmen de har, som kan brukes til så mye viktig, til å bli lys-politi for hele byen. En leder er stemmen til lokalavisen og skal gjenspeile deres ståsted og noen ganger en politisk slagside. Denne mektige stemmen forsøkes brukt til å ta fra barna gleden over å lyse opp adventstiden med lys og sette sitt personlige preg på de få hjemmene vi har her oppe. 

Det beskrives faktisk så drøyt at avisen bønnfaller oss til ikke å bli en slitsom bling bling-by. Hva nå enn det er. Det som er alvorlig er oppfordringen til å pynte inne i oss selv så det kan være mørkt nok ute så Svalbardposten fortsatt kan se stjernene, horisonten og inn i dalen. 

De glemmer fullstendig det manglende psykiske helsetilbudet som gjør at mørketiden blir ekstremsport for psyken til enkelte og kan få katastrofale følger. Eller saken denne uken der man velger å påpeke det forhøyede alkoholforbruket, hvor også mørketiden blir påpekt som en medvirkende årsak. Det ligger en slags arroganse i oppfordringen, at de som har det bra med seg selv, skal også kunne kreve mørke og stillhet for å tie de som trenger en stemme og litt lys i hverdagen. 

Min oppfordring blir i år å skjenke barna og de som sliter litt ekstra i mørketiden en tanke og kanskje kjøpe EN ekstra lyslenke på Coopen, så de ikke må bruke fire måneder på å stirre ned i den sorte avgrunnen til lys-politiet i Svalbardposten. 

Jeg har ingen bok-anbefaling til lokalstyret og våre nyvalgte politikere, men sender et vakkert dikt fra Halldis Moren Vesaas på veien. 

«Lyset 

Kjære, alt ditt som du viser meg no
– så utenkt som mangt av det er –
kan det vel hende eg ikkje forstod
om du ikkje var meg så kjær.

Eg stansa vel uviss, utan svar,
som framfor eit ukjent land,
om ikkje min kjærleik til deg var
for meg som ei lykt i mi hand.

Den lyser meg fram, så eg kan gå inn
og gjere meg kjend i kvar krok.
Det er ikkje sant at kjærleik gjer blind.
Kjærleik gjer klok.»