Når man ikke vet om man kan skaffe bolig til ansatte, stopper ikke bare vekst – det stopper drift

Dette er skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det er vanskelig å lese Store Norskes debattinnlegg som annet enn en bortforklaring av en situasjon Store Norske i stor grad selv forvalter – og samtidig fraskriver seg ansvaret for konsekvensene av.

Det vises til Svalbardmeldingen og politiske føringer, men det er Store Norske som i praksis sitter med kontrollen over en betydelig andel av boligene i Longyearbyen. Da holder det ikke å vise til at «knapphet må forvaltes» – spørsmålet er hvordan den faktisk forvaltes, og hvilke konsekvenser det får.

For næringslivet oppleves dette systemet som uforutsigbart, lite transparent og i realiteten hemmende for all form for utvikling. Når man ikke vet om man kan skaffe bolig til ansatte, stopper ikke bare vekst – det stopper drift. Det blir umulig å ansette folk, planlegge fram i tid eller levere på allerede inngåtte avtaler.

Reiseliv og servering plasseres i kategorien «uprioritert», samtidig som disse næringene er helt avgjørende for aktiviteten og økonomien i Longyearbyen. Det fremstår som en åpenbar motsetning: Man ønsker et levende samfunn, men legger ikke til rette for at de som faktisk skaper aktivitet kan operere under forutsigbare rammer.

Videre argumenteres det mot åpen venteliste med at det kan skape «falske forhåpninger». For mange fremstår dette som en lite overbevisende begrunnelse. Åpenhet skaper ikke falske forhåpninger – det skaper innsikt. Mangelen på åpenhet skaper derimot usikkerhet og mistillit.

Når boliger i perioder står tomme samtidig som næringslivet sliter med å skaffe bolig til ansatte, er det vanskelig å forstå at dette forklares med «beredskap» og interne prosesser. For oss som står midt i konsekvensene, oppleves det som en lite effektiv utnyttelse av en allerede knapp ressurs.

Dette handler ikke om å ignorere behovet for prioritering av samfunnskritiske funksjoner. Men dagens praksis fra Store Norske fremstår som en modell som i for liten grad tar hensyn til helheten i samfunnet – og i for stor grad bidrar til å svekke nettopp det næringslivet som er med på å holde Longyearbyen levende.

Hvis målet er et bærekraftig samfunn over tid, holder det ikke å administrere knapphet. Man må også ta ansvar for hvordan den påvirker de som faktisk skal skape aktivitet, arbeidsplasser og utvikling i byen.

Innlegget var først publisert på Facebook. 

Har du noe på hjertet, eller vil du fortsette denne debatten? Vi tar gjerne imot leserinnlegg og kronikker på post@svalbardposten.no.