Skal Svalbard bli Arktis sitt svar på Kanariøyene?

Dette er skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Endelig satt ni medarbeidere fra Akuttpsykiatrisk mottakspost ved Universitetssykehuset i Stavanger på flyet mot Svalbard. To fulle dager skulle tilbringes i hundesleden, på skuter, og med brodder opp til Varden. Vi hadde fått Lars som guide, og han var trygg, lun, pedagogisk og med glimt i øyet. Været kunne ikke ha blitt bedre, og da vi nærmet oss IGP lå Hiorthfjellet badet i rosa sollys slik vi ser det i Kåre Tveter sine bilder, og jeg kjente at tårene presset på.

Det har gått ti år siden Britt og jeg forlot øya. Like før vi dro den gangen, skrev vi et leserinnlegg med tittelen «Skal Svalbard bli Arktis sitt svar på Kanariøyene?». Vi publiserte innlegget i Svalbardposten. Nå, ti år etter, synes spørsmålet å ha fått et svar: Ja, det ser slik ut.

Klokken var 07 og jeg satt i restauranten på Radisson Blue Polarhotell med utsikt til Hiorthfjellet opplyst i sol. Turister fra hele verden entret etter hvert rommet. De fylte tallerkenene med en langreist eventyrlig frokost og satte seg så med ryggen mot Hiorthfjellet. Jeg fikk en opplevelse av at oppholdet for dem først og fremst handlet om prestisje, om å kunne dokumentere: «Been there, done that». Melankolien og tristheten la seg innover meg, og jeg måtte erkjenne at det hadde skjedd betydelige endringene i dette «landet» i løpet av disse ti årene.

Mine kollegaer var på hundesledetur, mens jeg benyttet sjansen til å være sammen med gamle venner. Ettersom mørket seg på, kunne jeg fra stuevinduet registrere det ene skuterfølget etter det andre gjennom dalen. Av og til så det ut som en lysstripe av flere hundre skutere. Det var onsdag, så jeg tenkte det ikke kunne være fastboende.

Vår egen skutertur var spektakulær. Vi kjørte den vanlige turisttraseen om Fredheim og Eskerfossen. Vårt følge på ni var alene ved ankomst til fossen, men etter hvert kom det ene skuterfølget etter det andre. Til slutt ble det så fullt at vi rett og slett måtte «smyge» oss ut igjen. Dette hadde jeg ikke opplevd før.

På vei tilbake til Longyearbyen begynte trådene å samle seg. Ja, så er altså øya overtatt av turisme. Og ja, dette er – uten tvil – en villet utvikling. I den siste Svalbardmeldingen står det nemlig: «Omstillingen av Longyearbyen har på mange måter vært vellykket. Longyearbyen fremstår i dag som et moderne familiesamfunn med variert næringsliv, og ikke minst har det Longyearby-baserte reiselivet hatt en ønsket utvikling i retning av mer helårlig aktivitet».

Men er det virkelig slik utviklingen ser ut? Og er det en slik utvikling de ønsker som har slått seg ned på denne øya? Og sist, men ikke minst, er det en slik utvikling dette landet er tjent med?

For hevder ikke politikerne at det er mange sikkerhetspolitiske grunner for å opprettholde en viss bosetning på øygruppa? Historien lærer, som kjent, at uro og konflikter er mer regelen enn unntaket. Da er det underlig at vi, når det gjelder Svalbards status og stilling som norsk territorium, velger å underkjenne den betydningen en mest mulig stabil bosetning har.

Videre har de samme politikerne de siste tiårene foretatt den ene beslutningen etter den andre som tilsynelatende skal realisere ideen om det så mye omtalte «grønne skiftet». Det må vel for Svalbards vedkommende bety å leve av det landet har å by på? Men nei. For Svalbard har egentlig bare to ressurser: Fangst og kull. Men i jakten på profitt har vi gjennom de seneste århundrene utarmet både landet og havet med tanke på «byttedyr». Dermed er fangst som levevei ikke lenger aktuelt. Og i det korte, historisk sett, «grønne vinduet» vi nå er inne i, så bestemmer politikerne at gruvene skal legges ned og stenges av hensyn til miljøet. Dermed har vi sørget for at livsgrunnlaget her oppe ved polkanten i realiteten er opphørt.

Med den ene hånden legger vi altså ned det eneste Svalbard har å by på som er «kortreist», mens vi med den andre satser på den verst tenkelige miljøvandalisten; nemlig turismen. Der absolutt ingenting er kortreist; både det som skal forbrukes og de som skal forbruke, må fraktes til øya med fly eller båt. I tillegg fylles landskapet med støy og forstyrrelser, og det som tidligere var jagede byttedyr jages nå av innpåslitne turistfølger med en atferd som ofte avslører troféjakten mer enn respekten for livet som leves under den krevende polare himmelen.

Videre, når det er stille og kaldt, ligger det nå en gul sky over Longyearbyen, et resultat av dieselaggregatene som skal sørge for lys og varme – slike aggregat spyr jo som kjent ut eksos. Og hvor kommer dieselen fra? Jo, nettopp - i tank fra fastlandet.

Kanskje overraskende for de fleste av de som besøker byen, renner en brun «elv» rett ut i Adventfjorden gjennom et rør. Og kanskje er det her det meste av det turistene legger i igjen havner? Når i tillegg cruise-skipene dukker opp i sommerhalvåret, kan vi bare fantasere om mengden av denne, i tillegg ufiltrerte massen, som slippes rett til havs, ifølge reguleringene 12 nautiske mil fra land.

Hva skjer så med fellesskapet i Longyearbyen? Hva skjer med familiene som skapte samhold og knyttet vennskap gjennom forutsigbare arbeidsplasser? Hva kommer barna tilbake til etter endt utdanning? Hvordan kan stabilitet og trygghet opprettholdes når gjennomsnittlig botid stadig er synkende? Det meldes om forvitring. Likevel hevdes det altså at vi gjennom den utviklingen som nå gjør seg gjeldende skaper et «moderne familiesamfunn».

Hva kan statistikken si om disse endringene? Ifølge SSB har turismen som næringsvei økt med 174 prosent de siste ti årene, og antall besøkende har gått opp 28,3 prosent i samme tidsepoke. Hvilken betydning får så dette for bosettingsmønsteret? Per i dag er det bare 65,6 prosent av befolkningen i Longyearbyen som er folkeregistrert på fastlandet. Man må anta at resten er statsborgere i andre land enn Norge. Prosenten av norske fastboende har gått ned med 9,4 prosent de siste ti årene. Kvinneandelen er på 47,1 prosent, og har dermed steget med 3,4 prosent i samme periode, noe som sannsynligvis skyldes turist- og servicenæringen. Likevel er det 8,4 prosent færre barn i barnehagene, og 11,4 prosent færre barn i grunnskolen, noe som med all tydelighet viser et «moderne familiesamfunn» i fritt fall på tross av politiske intensjoner. Og da har vi enda ikke snakket om boligsituasjon i Longyearbyen:

Også i Longyearbyen blir boliger leid ut via Airbnb. Profitten har blitt turismens tjenere. Svært få norske familier har muligheter til å etablere seg i dette markedet. Ideen om et «moderne familiesamfunn» med de kjennetegnene vi gjerne leter etter, synes å være en ren utopi. Mens man altså drømmer om det grønne skiftet, drukner man i dritt og forurensning, og mens man dyrker ideen om et «moderne familiesamfunn» skapes forutsetningene for det som i byen nå omtales som «langtidsturisme».

Så hvor gikk man feil? Man la ned gruvene. Gruvene ga forutsigbare arbeidsplasser og var ikke sesongbaserte. Norske familier hadde sikkert levebrød, og kunne skape seg et hjem og et liv over tid der det ble mulig å knytte vennskap og relasjoner.

Den 10. mars i år slår presidenten i EU kommisjonen, Von Der Leyen, fast at det var en strategisk tabbe av EU å fase ut kjernekraftverk. Tenk om vi hadde politikere som hadde hatt mot til å si: «Vi gjorde en tabbe da vi besluttet å stenge gruvene». Det kostet staten 1,7 milliarder kroner å stenge disse gruvene. Hva koster et vandalisert miljø og forsøplet hav? Hva vil et ødelagt fellesskap i Longyearbyen koste når kapitalen har lagt landet øde og turistene kan krysse av: «Been there, done that», og reist?

Har du noe på hjertet, eller vil du fortsette denne debatten? Vi tar gjerne imot leserinnlegg og kronikker på post@svalbardposten.no.