KRONIKK - møte med breer og Hornsund:

Hva jeg lærte av Hans

På Svalbard er det litt mer enn 2.000 breer. Bre nummer 1240019 i World Glacier Inventory, Hansbreen, er en av dem. I høst møtte jeg Hans for første gang. Dette er hva jeg lærte.

Hansbreen i Hornsund er en av øygruppas breer som det er forsket mest på.
Hansbreen i Hornsund er en av øygruppas breer som det er forsket mest på.
Publisert Sist oppdatert

Kryosfæren er isen på jorda. Frosset vann – breer, snø, tele, permafrost og havis. Det er over 200.000 breer i verden, og alle har et nummer i World Glacier Inventory. De ligger på steder ikke så langt fra Nord- eller Sydpolen, eller der det er ekstra høyt over havet, som ved den såkalte tredje pol: Himalaya. 

Det er iskappene over Antarktis og Grønland og det er breer i land som Japan, Nepal, Pakistan, Russland, Sveits, Canada og i Norge. Isbreer finnes faktisk på alle kontinenter, unntatt Australia.

Den frosne delen av jorda vår forsvinner

Breene har vi alltid hatt i bevisstheten her nord. En følelse for breene som er av nyere dato kommer med kunnskapen om at de smelter og minker. 

Breene, som hadde noe tidløst og uendelig over seg, forsvinner langsomt og gir et slags vemod, eller følelse av fare, kanskje det som kalles økosorg. For breene er som en slags kanarifugl i gruven for den globale oppvarmingen - de varsler oss. Og de er hukommelsen til jorda – iskjerner fra breer inneholder is som er dannet for lenge siden og som kan fortelle oss om jorda den gang, om vulkanske utbrudd, skogbranner, ørkenutbredelse, nedbør og temperatur for tusener av år siden.

Det finnes mange slags breer, og læren om dem heter glasiologi. Massebalanse er et ord glasiologene ofte bruker, det er balansen mellom veksten (akkumulasjonen) som breen har i den kalde årstiden og smeltingen (ablasjonen) som den har i den varme, det vil si om det har blitt mer eller mindre snø og is på breen siden forrige år. Hvis smeltingen er større enn akkumulasjonen, er det en negativ massebalanse.

Iskappene som dekker Grønland og Antarktis er flere kilometer tykke, og om de skulle smelte helt ned, ville havnivået i verden stige med over 60 meter. Disse iskappene er så tykke at overflaten har sine egne former. 

Breene på Svalbard er ikke like tykke, og overflaten deres er formet av terrenget under. De kan deles inn i mange typer. En forskjell er mellom de som ender i havet, såkalte sea terminating, og de som ender på land, såkalte land terminating. 

Breene lever selv om de ser urørlige ut, og de beveger seg. Glir over underlaget, sprekker, lager lyder, siger langsomt nedover.

Breene som ender i havet kalver biter av fronten som blir flytende rundt som små og store isfjell i vannet. Det ser dramatisk ut med blå is og hvit sjøsprøyt når en bre kalver. Det av breen som stikker opp over vannet er bare en liten del av fronten, den fortsetter også under vannflaten, der vi ikke kan se.

Med «Horyzont II» til Hansbreen

Vi skulle på tokt fra Longyearbyen i det polske fartøyet som brukes til å frakte forsyninger fra Polen til Svalbard. Vi 30 var deltakere, stort sett unge forskere, forskningsbyråkrater og mannskap. Båten heter «Horyzont II», og hjemmehavnen er Gdansk. 

Hver sommer legger den ut nordover. Den bruker åtte dager på å nå Svalbard. Den er fullastet med forsyninger – proviant og utstyr – som skal til den polske forskningsstasjonen i Hornsund og de ti personene som skal overvintre der.

Vi skulle gå om bord i «Horyzont» i Longyearbyen denne septemberkvelden. Da hadde den allerede vært i Hornsund, men den hadde ikke fått losset fordi havet var for urolig til å ankre opp i bukta og få fraktet lasten inn til land. All provianten for overvintringen, alle delene og reservedelene, verktøyet og utstyret som først var lagt i kasser i Polen, sendt til Gdansk, lastet om bord i «Horyzont» og så seilt til Hornsund var fremdeles om bord. Alt måtte losses av på brygga i Longyearbyen for å få plass til oss passasjerer. Planen ble at etter vår seilas skulle alt hentes igjen der og fraktes til Hornsund på nytt.

Lossingen tok tid. Kraner og mennesker løftet mengder av kasser og utstyr av skipet. Endelig ved midnatt kunne vi gå om bord, kaste fortøyningene og sette kurs sørover. Vi ble bedt til dekket bord med godsaker fra Polen – sursild, sardiner, italiensk salat, biff tartar og rødvin.

Noen varer fikk være med fra Longyearbyen til Hornsund.
Noen varer fikk være med fra Longyearbyen til Hornsund.

Da jeg våknet neste morgen, var vi rett vest for Bellsund og snart så vi, først Werenskioldbreen, så Austre og Vestre Torellbreen. Jeg så inn på land, på alle disse fjellsidene og kyststripene der landet møter havet, og tenkte på at ingen mennesker har satt sin fot der.

Menneskene har gitt navn til alle toppene, buktene, fjordene og breene. Noen navn er lette å forstå, som Gåsebukta, Hyttevika, og Isbjørnhamna, andre vanskeligere, som Pillewizertoppen, Samarinvågen og Nigerbreen. Denne sørlige delen av Svalbard heter Wedel Jarlsbergland og Hornsund ligger helt sør der Wedel Jarlsbergland går over i Sørkapp Land.

Så seilte vi med «Horyzont› inn i bukta som heter Hornsund. Her og der duppet små isfjell i sjøen – biter av Hansbreen, og rundt bukta ruvet fjellene, det høyeste, Hornsundtind, er på 1430 meter over havet.

Hornsund forskningsstasjon og «Horyzont II».
Hornsund forskningsstasjon og «Horyzont II».

Forskningsstasjonen i Hornsund

Polen har hatt en forskningsstasjon i Isbjørnhamna i Hornsund siden 1957. Hvert år kommer det en ny gruppe polske forskere for å overvintre i ett år. Mer enn 100 søker hvert år, og ti får plass. De leser av og vedlikeholder måleinstrumenter, registrerer data, kjører skuter og lager mat sammen. 

Eggene som «Horyzont» kommer med, snur de opp ned en gang i uka, da holder de seg vinteren igjennom. I lagerhallen har de basketkurv og bordtennisbord, i stua TV, brettspill og bokhylle. Det er samtaler og utveksling av kunnskap. Om landskapet, farer, framkommelighet og endringer. Kunnskap er hard valuta. Og det deles ville historier om skuterturer mellom Longyearbyen og Hornsund, der skuterne kjørte seg fast i slush på sjøisen, og hvordan det var å finne fram til en fangsthytte å søke ly i.

Det er et helt lite samfunn som skal driftes. En person har ansvar for reparasjon og vedlikehold av maskiner og verktøy, at stasjonen har rennende vann, et varmeanlegg som fungerer, og for avfallsforbrenningsanlegget med økologiske løsninger. 

Det er mye logistikk som skal på plass for å holde en arktisk forskningsstasjon i gang.
Det er mye logistikk som skal på plass for å holde en arktisk forskningsstasjon i gang.

Det er mye logistikk og utstyr og maskiner involvert i polarforskning, og forsyningene som «Horyzont» kommer med er helt avgjørende. De som er her denne vinteren utgjør den 46. overvintringen. Det er det 46. året med kontinuerlige målinger av vær og vind, målinger i fjorden, i ferskvannet på land, og av Hansbreens massebalanse og tilstand. Hornsund inngår i nettverket av målestasjoner til Verdens meteorologiorganisasjon.

Fjellet bak stasjonen er et fuglefjell der det yrer av liv i hekkesesongen. Det er alkekongenes fjell – hele sommeren flyr de fram og tilbake med mat til ungene og skråler og skravler, lyden høres godt ned til stasjonen. Det er annet dyreliv også, polarrev, sel, en og annen isbjørn. 

Litt nord for stasjonen, i Hyttevika, ligger fangsthytta som Wanny Woldstad bodde i, drosjesjåføren fra Tromsø som eide en T-Ford og et enormt pågangsmot, og som var den første fangstkvinnen som overvintret på Svalbard. I Isbjørnhamna hadde hun en bistasjon – der hun kunne overnatte når hun var ute på turer for å tømme revesakser, fuglesnarer og jakte isbjørn.

Bistasjonen til fangstkvinnen Wanny Woldstad.
Bistasjonen til fangstkvinnen Wanny Woldstad.

Isslottet

Nærheten til den polske forskningsstasjonen gjør Hansbreen til en av de mest studerte breene på Svalbard, i tillegg til Kronebreen og Kongsvegen i Ny-Ålesund. Vi skulle gå til Hansbreen fra stasjonen - jeg gledet meg vilt.

Først gikk vi en drøy kilometer fra stasjonen og til brefronten. Vi gikk der breen hadde ligget før, da den strakk seg nesten helt ned til stasjonen. Bakken var steinete, stein og grus som har ligget under Hans. Vi kom over et høydedrag og brefronten åpenbarte seg for oss. Den er 1,5 kilometer bred og ender i havet. Vi så den kalve mens vi nærmet oss. Et drønn, og en bit av fronten løsnet og laget store bølger som spredte seg som en vifte utover fjorden. Isen i fjorden beveget seg med bølgene. En doven sel litt nedenfor oss betraktet det hele fra land. Så skulle vi opp på breen.

Isbroddene gravde seg ned i isen, som var ganske myk på overflaten, og skitten, med små bekker her og der. Vi gikk i oppoverbakke, fra der isen var tynn og traff bakken til der den ble tykkere og tykkere. Noen steder hadde bekkene gravd seg dype sprekker som vi måtte skritte eller hoppe over. Jeg sendte en rask tanke til Ibsens Brand, første akt, der bonden roper til Brand, som går foran ham oppe på breen:

En Bækk har hulet sig indunder;

her er et Dyb, som ingen bunder; –

det sluger baade dig og os!

Vi gikk forbi ablasjonsstaver – metallstaver som er stukket ned i breer for å måle hvordan mengden snø og is endrer seg. Måleresultatene kan vises grafisk, med søyler for akkumulering og ablasjon og en søyle som viser den årlige massebalansen. Denne figuren viser Hansbreens massebalanse fra 1988 til 2006: De sorte søylene som går nedover fra 0-punktet viser den negative massebalansen.

Glasiologene har ganske god oversikt over massebalansen til Hansbreen og mange av de andre breene på Svalbard. Og det forskes på mye annet som gjelder breer: På dynamikken i smeltevannet i og under isen og hvordan det påvirker breen. Interaksjonen mellom smeltevannet og breen om du vil, eller hydrologien i isen. På metanutslippet fra bakken der breer trekker seg tilbake. Under breen er det nemlig ikke permafrost, så når breen trekker seg tilbake lekker metan ut av bakken. Og som i mange andre forskningsfelt som studerer jorda vår, gir bruk av KI, autonome fartøy og satellittovervåkning ny kunnskap.

Sørkapp Land er forbundet med resten av Spitsbergen innerst i Hornsund med breen som heter Hornbreen mot vest og Hambergbreen mot øst. Men som de andre breene holder den på å smelte. Sørkapp Land kommer da til å bli en øy, og Hornsund et riktig sund, i dag er det en stor bukt. Når dette skjer, vil Barentshavet på østsiden av Svalbard og Grønlandshavet på vestsiden møtes i sundet. To havsystemer, Barentshavet kaldere og mindre saltholdig og Grønlandshavet, varmere på grunn av strømmer fra Atlanterhavet og med saltere vann, skal møtes. Sundet vil være 50 meter dypt på det grunneste. Det vil dele Norges største arktiske øy – Spitsbergen - i to, og lage en ny øy av Sørkapp Land. Det kan skje i løpet av et par tiår. Konsekvensene vet vi lite om.

På stueveggen hjemme har jeg lenge hatt et kart som polakkene har laget over Hansbreen. Nå har jeg også kjent Hans under støvlene og i mitt hjerte. Den globale oppvarmingen skjer fire ganger fortere på Svalbard enn i resten av verden. Det betyr permafrost som tiner, økosystemer som forstyrres og breer som blir tynnere og trekker seg tilbake. 

Jeg foreslår at vi skjerper oss. 

Powered by Labrador CMS