Identitet. Ikke likviditet, Basecamp

Som en som har hatt sekundærinntekt fra reiselivsindustrien på Svalbard, så tar jeg meg friheten til å kommentere en relativt polert og politisk korrekt sannhet. Og det starter med en historiefortelling.

MENINGER: 

Ikke en kulisse, men et næringsliv i front

April 2020. Peak lockdown under COVID med en karantenetid på to uker for alle tilreisende til Svalbard. Inkludert meg selv som nylig innsatt daglig leder for Svalbard Vet. Frem til dette tidspunktet, så hadde veterinærtjenestene tatt seg godt betalt i en lengre periode med gode tall for reiselivsindustrien. Så godt betalt faktisk, at i det turismen stoppet opp så var det et spørsmål om hvorvidt kommersiell drift av sledehunder ville overleve med høye veterinærregninger. Og det er her Basecamp, hvor du smir identiteten din inn i historien. Dere stilte opp på klinikkdøra gjennom tykt og tynt og gav hundene den oppfølgingen de fortjente. Gjennom COVID og frem til min avgang som kliniker, gjennom røde tall, tårer, permisjoner og oppsigelser, så har dere fortsatt å følge opp hundene deres med ansatte som virkelig bryr seg.

Det er der deres identitet bør ligge fordi det sier mer om dere enn det evige pisspreiket om bærekraft og viktighet i samfunnet som alle maser om i håp om å rettferdiggjøre bunnlinja. Dere er her fordi dere bryr dere om de som skaper inntekten deres. Identiteten deres, og i Longyearbyen for øvrig, ligger hos ildsjelene som gang på gang stiller opp og hjelper til der det trengs fordi samfunnet trenger det. Ikke i sesongkontrakter og en evig turnover i lavtlønnede stillinger. Reiselivsindustrien, som med all annen kommersiell drift, har ett og samme formål: å tjene penger for aksjonærene. Bare start med å være ærlige om det. Det skinner gjennom uansett. I neste omgang kan vi jo grave litt i skallselskap og egentlig eierskap for å se om det virkelig er verdt å stappe et sekssifret antall mennesker i året inn i et økosystem laget for sånn cirka null antall mennesker. Jeg har et par meninger der.

LEIAR:

Gruveby i identitetskrise

Selv om dere kanskje ikke ønsker å bli fremstilt som «minneutvinnere», så er det globale samfunnet såpass skakkjørt for tiden at sosiale medier er det eneste som betyr noe. Hvorvidt noen har skapt seg en opplevelse på Svalbard som setter dype spor, tror jeg det er færre av nå enn for 10-20 år siden. Ta det fra en som stort sett bare ser telefoner stikke ut av biler og vogner innover mot Bjørndalen.

Dere tilbyr noen unike opplevelser, Basecamp. Jeg har bare gode minner fra et fantastisk vertskap på Isfjord Radio og en noe dyr kartongvin på Nordenskjoldhytta. Til tross for en tordentale, så har jeg til syvende og sist respekt for dere. Og når jeg sier dere, så mener jeg dere som er ansatt i Basecamp i Longyearbyen. Ikke aksjonærene deres. 

Tiden for små, lokale familiebedrifter er kanskje forbi, men om dere skal vinne over Longyearbyen med noe, så gi noe tilbake til lokalbefolkningen som ikke skriker oppdekking av tapte inntekter (ref. fastboendetilbud til 20-30k). Kan starte med å gi en avdanka kliniker interiørtips fra Halvor Bakke neste gang han er her oppe.

For ordens skyld, disse meningene er mine egne fra min tid som kliniker og fastboende på Svalbard og representerer ikke Veterinærinstituttets meninger eller holdninger.