Langt mot nord – der blåskjellene nå definitivt bor!

I august 2004 var jeg ute på feltarbeid sammen med min god venn og kollega Geir Johnsen ved NTNU – sammen hadde vi ansvaret for et Unis-kurs i marin biologi som vi holdt om bord på UiT sitt forskningsskip «Helmer Hanssen». 

Under et dykk ved Sagaskjeret i Isfjorden fant vi da de første levende blåskjellene på Svalbard. Frem til da var det godt dokumentert at blåskjell hadde levd på Svalbard i tidligere varme perioder, senest under vikingtiden for cirka 1.000 år siden, men bortsett fra funn gjort ved Bjørnøya noen år tidligere var det ikke funnet levende blåskjell på Svalbard. 

Forrige uke var jeg tilbake på Sagaskjeret og så etter blåskjell, og nå er de blitt så vanlige at vi ganske enkelt kunne samle nok skjell til å koke en blåskjell-suppe om bord på samme skip.

UiT har de siste årene arrangert et formidlingstokt på Svalbard der vi har invitert politikere og rådgivere fra Stortinget med for å lære om øygruppa, naturen og de utfordringene vi står ovenfor knyttet til både klimaendringer og en ny geopolitisk hverdag. I år var vi blant annet i Magdalenefjorden. Inne i Magdalenefjorden, omtrent der Sysselmesterens feltinspektører fortøyer sin båt innenfor Gravneset, fant jeg i år blåskjell. 

Som tidligere funn av blåskjell på Svalbard, levde de delvis nedgravd og gjemt inne under fjell der de ikke blir skrapt vekk av is om vinteren. Dette er de nordligste levende blåskjellene som er funnet på Svalbard noen gang (i alle fall som er rapportert).

På samme tokt, og 21 år etter at vi fant de første levende blåskjellene på Svalbard, kunne vi nå også plukke nok blåskjell til å servere som en unik delikatesse om bord. Etter all sannsynlighet er dette første gang i historien at blåskjell fra Svalbard har blitt tilberedt og servert. Dette betyr at de ikke lenger bare er en art som finnes spredt på bunnen enkelte steder, men at de nå er i ferd med å etablere seg på grunt vann og i ganske stort antall. 

Blåskjell lever ofte i tette kolonier langs kysten på fastlandet, festet til steiner, brygger og andre harde overflater. Selv om de kanskje ser enkle ut, spiller blåskjell en avgjørende rolle i kystøkosystemer og betegnes ofte som en såkalt nøkkelart – en art som har en uforholdsmessig stor betydning for balansen i miljøet den lever i. 

På fastlandet er blåskjell ofte en viktig matkilde for mange andre arter. Sjøstjerner, fugler, krabber og fisk er blant dyrene som livnærer seg på blåskjell. Dermed inngår de i en næringskjede som støtter et rikt dyreliv i fjæresonen og grunne havområder. Skjellbankene deres gir også skjul og leveområder for små krepsdyr og unge fisk, noe som øker det biologiske mangfoldet i området. Selv om dette nok ikke er beskrivende for blåskjellenes rolle og funksjon i økosystemet på Svalbard i dag, er det er reell mulighet for at det kan bli det innen ganske kort tid.

Det har skjedd mye med klimaet og naturen på Svalbard de siste 20 årene. Nå er blåskjell også funnet inne i en kald fjord dominert av smeltevann fra en isbre, lengre nord enn hvor de tidligere er funnet.

De første levende blåskjellene på Svalbard ble funnet på Sagaskjeret i Isfjorden i 2004, og var da første gang etter at Willem Barentsz oppdaget øygruppa i 1596 at levende blåskjell med sikkerhet ble funnet på Svalbard. 

Det at blåskjell nå er funnet i Magdalenefjorden er i seg selv ikke en verdensnyhet, men det er et bevis på hvor raskt klimaet endres her i nord. Arter flytter nordover i takt med et varmere klima, og de fortrenger svært ofte de artene som er mer tilpasset et kaldere arktisk klima. 

Etableringen og den økende forekomsten av blåskjell er bare ett eksempel. Det er både trist og spennende å kunne observere. Og det gir perspektiver for hva som vil komme når polhavet lengst mot nord i løpet av få tiår mest sannsynlig vil transformeres fra et hvitt og islagt hav til et åpent hav om sommeren.