Gruve 7 - siste dager

Hvorfor? Jo alt har jo med miljø og forurensing å gjøre. Kull er fossilt, og en styggedom. Selv om stålindustrien i Tyskland setter pris på denne produksjonen. 

Hva gjør vi når ikke strømmen kommer? Starter dieselaggregatet? Da er det greit å ha som back up. Det er veldig rart og vemodig at Gruve 7 går på siste verset.

Jeg var sommervikar som gruvemekaniker i Gruve 7 sommeren 1974 og 1977. Og i 1996 som mekaniker i byen med mye arbeid i fjellsida med kullrenna som ble demontert. Jeg var veldig spent. Med Kings Bay-ulykka i bakhodet, rundt ti år tidligere, i 1960 åra. 

Det første vi nye måtte gjennom, var å teste oss med å krype og krabbe på strossa. Det skjedde i Gruve 3. Det var tøft, og gikk greit for meg.

Jeg begynte da i Gruve 7. Veldig rart med første turen inn i fjellet med ohlemann, mannskapsbilen inn på lavpartiene. Det ble en vane. Men jeg var ikke så høy i hatten da jeg første gang måtte sveise på noe av utstyret langt inne i gruva. Mye sikkerhet måtte til. Flammeduk, steinstøv, to brannvakter pluss gassmåling. Jeg minnes denne tida veldig godt, og er stolt av å ha vært med på dette. Jeg føler med alle disse gutta i denne tiden de er i nå. Samholdet i gruva er nok det største savnet.

Jeg var også oppe som turist i 2015, og det var rart. Lite tegn til gruvedrift foruten Gruve 7. Der traff jeg gamle kjente fra gruva, og ble bedt med på besøk på gruveverkstedet. Veldig artig, det var plassen som jeg begynte på i 1974.