Kronikken er tidligere publisert i
Morgenbladet (29. august 2025)
På Morgenbladets forside 14. august 1925
sto det i store bokstaver: «Spitsbergen overtages i dag med en høitidelighet i
Advent Bay. Flagging fra alle offentlige bygninger i indlandet og fra vore
legationer i utlandet». Videre i artikkelen, som hadde fire fotografier fra
fjord og gruveanlegg, ble det konstatert: «Foruten av norske har Spitsbergen
været viet en ikke ringe interesse ogsaa av utenlandske videnskapsmænd». I en
uttalelse fra statsminister Mowinckel den dagen het det: «Det som sker, er en
faktisk utvidelse av Norges landomraade – en begivenhet som (…) maa i høj grad
glæde hver nordmand».
Hundre år senere er det grunn
til å stanse opp ved hva dette har betydd – for Norge, for verden. Svalbardloven
trådte i kraft 14. august 1925, samme dag som Svalbardtraktatens
ikrafttredelse. Vi markerer i år et 100-årsjubileum av
stor betydning. Det skjer i en tid med stadig økende internasjonal interesse
for nordområdene og Arktis, også for Svalbard.
Denne interessen skyldes særlig to
forhold: Den geopolitiske situasjonen med økte spenninger og klimaendringene.
Samtidig vil jeg hevde at økende
internasjonal interesse er positivt, stort sett. Den økte oppmerksomheten er
håndterbar fordi vi har lang erfaring og bred kunnskap om nordområdene – i alle
berørte deler av norsk forvaltning, innenriks som utenriks, og i sterke norske
fagmiljøer. Og fordi vi er oss hele tiden bevisst noen av svalbardpolitikkens
ankerfester:
For det første, suverenitet.
Svalbard, vår nordligste landsdel, er like
norsk som Telemark er norsk. Vi må alltid huske på at med suverenitet følger
både rettigheter, ansvar og plikter. Vi har rett til og ansvar for å styre og
ta vare på øygruppen, med dens natur, ressurser, industri- og kulturarv. Og vi
har ansvar for å vedta og håndheve ny lovgivning, inngå internasjonale avtaler
og etterleve traktaten.
Fordi øygruppen er norsk, er ikke Svalbard
et rettsløst område, ikke noe terra nullius. Det har hendt at jeg har
måttet minne enkelte av mine utenlandske kolleger om det. Denne avklaringen
tidlig på 1920-tallet har bidratt til ansvarlig myndighetsutøvelse, geopolitisk
stabilitet og lavspenning i denne viktige arktiske regionen i et århundre.
For det andre, kontinuitet.
Verden har gjennomgått store endringer
siden 1925, for å si det forsiktig. I Svalbardtraktaten bekreftet partene sin
anerkjennelse av norsk suverenitet en gang for alle. Og traktaten har blitt
respektert.
Med kontinuitet tenker jeg også på det som
er en etablert linje i vår forvaltning av Svalbard: Vår svalbardpolitikk har
vært fast, konsistent og gjenkjennelig, uansett politisk farge i regjerings- og
stortingskorridorene. Det bør vi minne hverandre om i et valgår. Det har tjent
oss vel, og våre omgivelser – andre land – har visst, og de vet, hvor de har
oss. Ikke minst vår store nabo i øst.
For det tredje, omstilling.
Svalbard har stått i omstillinger før – og
nå er vi igjen inne i nye, store endringer. Forandringer er det eneste
konstante, er min leveregel. En stor epoke avvikles nå – gruvedriften. Store
Norske, SNSK – Svalbards fjell og Svalbards sjel – med 109 års erfaring fra
industriell gruvevirksomhet. At det nå tar slutt, er vemodig.
Nå er det andre næringer og aktiviteter på
Svalbard som må utvikles videre på en klok måte – reiseliv, forskning,
undervisning, kommunikasjon, infrastruktur og andre næringer. Ta reiselivet:
182 000 reiste med fly til og fra Svalbard lufthavn i fjor, en flyplass
som i år feirer 50 år. Store Norske – med all sin unike kompetanse –
skal være med oss videre, i annen virksomhet.
For det fjerde, kunnskap.
Undervisning, forskning og formidling er
en hovedpilar på Svalbard nå – og av stor betydning for verden. Tenk på alle
forskere, lærere, studenter og elever som er på Svalbard for en kortere eller
lengre tid. Universitetssenteret på Svalbard er verdens nordligste. Svalbard
globale frøhvelv er verdens livsforsikring innen nyttevekster.
I dag pågår 675 forskningsprosjekter på
Svalbard, med forskere fra 40 land. 125 prosjekter kom til bare i år. Det var
fra forskere på Svalbard og andre steder i Arktis at varslene først kom – for om
lag 30 år siden – at klimaendringene er mer omfattende og skjer raskere enn
antatt. Det satte dagsorden for FNs klimapanel.
Norge tar nå et tydelig lederskap for å
koordinere forskningsaktivitetene på Svalbard. På den måten kan vi vise norsk
gjestfrihet, åpenhet og tilgang til vår universelle arv: kunnskapsbanken om
Arktis. Min visjon har alltid vært at Norge skal være ledende innen all slags
kunnskapsproduksjon om Arktis, ikke minst innen klima, miljø og hav.
I Tromsø ble nettopp det nye tiårige
forskningsprosjektet Polhavet 2050 lansert. Vi skal ha idéforspranget fordi det
også gir oss et politikkforsprang. Derfor er norsk handlefrihet og innflytelse
i nordområdene et av innsatsområdene i den nye nordområdestrategien presentert
i Kirkenes denne uken.
For det femte, det norske.
Dette er en klar utfordring. Folketallet
på Svalbard øker, men ikke blant nordmenn. I dag er befolkningen i Longyearbyen
på rundt 2.600 og to tredjedeler er norske.
Regjeringen og Longyearbyen lokalstyre
jobber med å øke andelen nordmenn. Svalbard skal være attraktivt – både for
fastboende, familier, for gjester og turister. Norsk nærvær er like viktig på
Svalbard som i Troms og Finnmark. Samfunnet på Svalbard skal være norsk. Å
sørge for at Svalbard er et godt sted å være, handler derfor – som ellers i
Norge – om arbeidsplasser, skole, helse, kulturtilbud, boliger og god
infrastruktur, tilpasset de rammer som gjelder for samfunnet der. Dette handler
også om trygghet og beredskap.
Med disse ankerfestene – suverenitet,
kontinuitet, omstilling, kunnskap og det norske – kan vi fortsette å
utforme en klok politikk for øygruppen, 100 år etter at Svalbard ble innlemmet
i Kongeriket Norge.
Det skyldes ikke minst at vi har – til
forskjell fra 1925 – mange institusjoner som fungerer som pilarer for samfunnet
på Svalbard; Sysselmesteren – som er politi- og miljømyndighet og mye mer,
Longyearbyen lokalstyre, skolen, kirken, festivaler, ungdomsråd, frivillige
organisasjoner, kunnskapsinstitusjonene, samt alle næringsaktørene.
Det gjør at mange gode krefter bygger et
unikt samfunn på 78 grader nord. Morgenbladet fikk rett da de i august 1925
skrev at «I de kommende aar fremover vil virksomheten paa Spitsbergen sikkert
komme til at øke og øke. Mange oppgaver vil melde sig». I dag er Svalbard Norges
nordligste landsdel, godt forankret i norsk lov og med et levende lokalsamfunn
i omstilling. Og samtidig et område av global betydning, der
stormaktsinteresser møtes og der naturen minner oss om vår tids største
utfordring.
