Fragmentert håndtering av tining av permafrost

Dette er skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Longyearbyen er Norges største bosetning på frossen grunn. Hele byen står på permafrost. Det aktive laget over permafrosten, jordlaget som tiner om sommeren og fryser til igjen om høsten, blir stadig dypere. Når dette skjer, kan grunnen bli ustabil.

Faren for innsynkninger, utglidninger og skred øker, og risikoen for skader vokser. Konsekvensene merkes ved at bygninger beveger seg, infrastruktur og kulturminner skades, og forurensning kan komme på avveie.

På nasjonalt nivå er tining av permafrost nesten fraværende som politisk tema. Riktignok er det kort nevnt i nyere stortingsmeldinger. I Svalbardmeldingen (fra 2024) omtales tining av permafrost som en konsekvens av klimaendringer, og i Klimatilpasningsmeldingen (fra 2023) som et mulig vippepunkt i klimasystemet. Men utover det er det lite om tiltak eller hvordan håndtere eller forebygge.

Befolkning i forandring – midt i et klimaskifte

Longyearbyen står midt i store omstillinger. Kulldriften som grunnlag for bosetningen er over, etter at Gruve 7 stengte ned. Det er turisme, forskning og utdanning som vokser. Samtidig vil norske myndigheter ikke ha flere innbyggere i Longyearbyen, og andelen nordmenn skal være høy. 

Figuren viser at folketallet i de russiske bosetningene er kraftig redusert, særlig på 1990-tallet, og fram til 2005. Antall norske har siden 2005 ligget på rundt 1.600-1.800 personer, mens antallet utlendinger har økt til knappe 900 personer. Befolkningen er blitt mer internasjonal.

I tillegg kommer alle som har kortere opphold enn seks måneder. Det gjelder mange studenter, forskere og sesongarbeidere innen for eksempel turisme.

Kort botid – tapt lokalkunnskap

Et viktig særtrekk ved befolkningen er at mange raskt flytter videre, mens noen blir lenge. Median botid for nordmenn er 3,4 år (i 2024), og gjennomsnittlig arbeidsperiode hos Sysselmesteren er 1,6 år (oppgitt i 2023). 

Med økt satsing på turisme og forskning må en forvente enda flere på korttidsopphold på mindre enn et halvår.

Høy gjennomtrekk og mange på korte opphold betyr at det kontinuerlig er mange nykommere. De som reiser tar med seg viktig erfaring og lokalkunnskap. De nye må bruke tid på å skaffe slik innsikt. Den institusjonelle hukommelse blir kort. Dette gjør det ekstra viktig med robuste strukturer.

Gyngende grunn

De mange statlige etater og bedrifter som holder til på Svalbard merker allerede konsekvensene av at permafrosten tiner. For eksempel må Statsbygg og Store Norske Boliger håndtere skader og klimatilpasningstiltak på egne bygninger. Statsbygg stiller nye og strengere krav til fundamentering av nye bygninger. Avinor må holde flyplassen i stand. Riksantikvaren og Sysselmesteren iverksetter tiltak for å beskytte kulturminner mot skader. Norges Vassdrag og Energidirektorat (NVE) tok hensyn til dypere aktivt lag over permafrosten når snøskredvernet langs Sukkertoppen ble bygd. Riksrevisjonen har allerede påpekt at statlig virksomhet på Svalbard ikke tar høyde for de langsiktige klimaendringene som forventes å komme.

Hver etat løser sine problemer som enkeltsaker. Det gir en fragmentert håndtering av tining av permafrost, og det mangler en helhetlig tilnærming til problemene tining av permafrost medfører.

De lokale myndighetene på Svalbard, Sysselmesteren og Longyearbyen lokalstyre, er opptatt av problemene tining av permafrost fører med seg, og de må håndtere hendelser. For eksempel under to kraftige regnstormer som utløste større utglidninger over vei og tett på infrastruktur høsten 2016, måtte dele av Longyearbyens befolkning evakueres. 

Slike beslutninger er Sysselmesteren ansvarlig for. I Sysselmesterens Risiko- og sårbarhetsanalyse, Svalbard ROS (fra 2022) ,og i deres arbeid med risikovurdering og beredskap, er de opptatt av at tining av permafrost kan føre til utglidninger, steinsprang og skred.

Lokalstyret vektlegger i Lokalsamfunnsplanen for Longyearbyen (2022) konsekvenser av klimaendringer på brei front. I Helhetlig risiko- og sårbarhetsanalyse (hROS) fra 2023 pekes tining av permafrost ut som en risiko, særlig knyttet til ulike typer skred. 

I planer under arbeid, slik som Temaplan for Klima, miljø og energi og Arealplan for Longyearbyen planområde, inngår klimaendringer mer bredt, og det er rom for å være mer konkret. Men utfordringene med tining av permafrost er langt større enn at lokale aktører kan bære dette alene.

Noen må få ansvar

Det finnes ingen nasjonal plan eller strategi for å håndtere risikoen rundt tining av permafrost. En overordnet tilnærming og en tydelig ansvarsfordeling mangler. 

På andre klimarelaterte områder er det i Norge et langt mer utviklet styringssystem. For skred, flom og overvann har NVE et overordnet faglig ansvar, Miljødirektoratet har fagansvar for klimatilpasning, og for beredskap har Direktoratet for sivilt beredskap fagansvar. Vi finner ikke noe lignende fagansvar for permafrost-utfordringer. Uten mer helhetlig koordinering og en mer samlende strategi, blir arbeidet fragmentert og reaktivt.

Kunnskap om tining av permafrost finnes blandt annet fra Klimaservicesenteret, både fra rapporten Climate in Svalbard 2100 (fra 2019), fra rapporten om Klima i Norge (fra november 2025) og i klimaprofilanalyse for Longyearbyen (fra 2024). Mange forskjellige forsknings- og infrastrukturprosjekter har og vil bringe ny kunnskap om permafrost til Svalbard. Det jobbes med å utvikle et samlet responssystem for permafrost og klima med data, kart og modeller for Longyearbyen, som kan anvendes lokalt både i beredskapssammenheng, og til lokal arealplanlegging. Dette arbeid foregår i samarbeide med lokale aktører. Et neste steg kan være å ta i bruk denne kunnskapen i utformingen av en nasjonal strategi eller plan.

Mangelen på nasjonal strategi gjør situasjonen mer sårbar. Tining av permafrost øker faren for innsykning, skred, utglidninger og erosjon og påvirker samfunnssikkerhet, miljø, kulturminner, infrastruktur og bosetting. Uten tydeligere ansvarsfordeling og en helhetlig tilnærming ender vi med løsrevne enkelttiltak. 

Det trenges en helhetlig tilnærming til tining av permafrost, og en fagmyndighet må få klart og tydelig ansvar for dette arbeidet.

Har du noe på hjertet, eller vil du fortsette denne debatten? Vi tar gjerne imot leserinnlegg og kronikker på post@svalbardposten.no.