Longyearbyen trenger smartere forvaltning – og en langsiktig plan for å bygge samfunnet videre

Dette er skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

På Svalbard tas store beslutninger ofte langt unna dem som lever med konsekvensene. Skal Longyearbyen forbli et robust, norsk familiesamfunn, må storting og regjering gi oss to ting:

Smartere, mer helhetlig forvaltning, samt en langsiktig plan for hvordan vi faktisk skal bygge Longyearbyen videre.

1. Smartere forvaltning

Svalbardforvaltningen må være kunnskapsbasert og helhetlig, og forankret i lokal erfaring. I dag opplever vi det motsatte: Beslutninger tas ofte med begrenset lokal involvering, og resultatet blir regler som kolliderer med hverandre og ofte skaper unødige kostnader, uro og konflikter.

Skal reguleringer fungere, må de utvikles i åpen dialog med lokalsamfunn og næringsliv. Tidlig involvering gir bedre risikoforståelse, større legitimitet og færre omkamper. Noe som er helt avgjørende i et lite arktisk samfunn der feilslåtte vedtak merkes umiddelbart.

Konsesjonsordning som virkemiddel:

Reiselivet etterlyser mindre detaljstyring og mer tillits- og risikobasert praksis. I stedet for stadig nye enkeltregler bør regelverk samordnes og forenkles. Vi foreslår derfor en tidsavgrenset konsesjonsordning for aktører som driver med naturbasert reiseliv, hvor relevante krav samles i én helhetlig godkjenning. Det vil gi bedre oversikt og kontroll for myndighetene, og mer forutsigbarhet for seriøse aktører.

Regler uten ressurser og kapasitet til oppfølging skaper usikkerhet og gir rom for ulik praksis. Skal staten stille krav, må den også sikre ressurser til saksbehandling, tilsyn, håndheving og sanksjoner. Før nye regler fases inn, for eksempel knyttet til ferdsel og miljø, sørg først for at gjeldende regelverk innarbeides og etterleves.

Boligpolitikk er svalbardpolitikk:

Uten bolig får ikke virksomheter rekruttert arbeidskraft, verken til reiselivet eller til andre nøkkelfunksjoner i Longyearbyen. Dette er en direkte trussel mot det velfungerende familiesamfunnet norske myndigheter etterstreber i Longyearbyen.

Statens boligforvaltning på Svalbard må være rettferdig og gjøres mer transparent, og det må sikres effektiv bruk av eksisterende boliger. Samtidig må boligmassen forvaltes fleksibelt nok til å romme midlertidige og sesongbaserte behov, herunder den kompetansen som trengs i store omstillings- og utviklingsprosjekter.

Videre må korttidsutleie omgående reguleres med utgangspunkt i at boligmarkedet her ikke er et normalt, fritt marked. Når utleie i boligområder i praksis blir næringsvirksomhet, fortrenger det fast bosetting og svekker lokalsamfunnet.

2. Longyearbyen 3.0

Et lønnsomt næringsliv er en forutsetning for norsk tilstedeværelse og samfunnsbygging på Svalbard. I dag skaper uforutsigbar logistikk, et presset boligmarked og et stadig mer usikkert kostnadsbilde for strøm og varme store utfordringer for næringslivet. Dette svekker både forutsigbarhet og lønnsomhet, og dermed evnen til å investere i virksomheter og i å bygge lokalsamfunn.

Longyearbyen trenger en langsiktig og helhetlig plan for samfunnsbyggingen, en «Longyearbyen 3.0», som samler energi, infrastruktur, bolig og næringsutvikling i én retning. Den store samfunnsomstillingen vi står midt oppe i vil prege hverdagen i årevis, med mange store prosjekter i samtidighet. Derfor må prosjektene koordineres og planmessig fases inn, slik at Longyearbyen fortsatt blir mulig å leve og virke i.

En slik plan må utvikles kunnskapsbasert og i en åpen prosess med bred lokal involvering. Målet må være stabil bosetting, lokal verdiskaping og insentiver til langsiktig tilstedeværelse. Staten må bruke omstillingen til å bygge den ønskede tilstedeværelsen, blant annet gjennom anbudsprosessene. Laveste pris kan ikke alene være det viktigste. At man er en lokal leverandør som bidrar til langsiktig samfunnsbygging og tilstedeværelse, bør i større grad også vektlegges.

Videre må kostnadsnivået for å drive næringsvirksomhet bli mer forutsigbart og håndterbart. Selvkostprinsippet kan derfor ikke være enerådende når staten skal finansiere transformasjonen av Longyearbyen. Ordninger som strømstøtte for befolkning og virksomheter bør innrettes flerårig – ikke som årlige budsjettkamper.

Forutsigbarhet er ikke et særkrav – det er selve nøkkelen 

Smartere forvaltning og langsiktig samfunnsplanlegging er ikke byråkrati. Det er det som avgjør om folk tør å flytte hit, om bedrifter tør å investere – og om staten faktisk klarer å holde oppe et levedyktig norsk samfunn i Arktis.

Forutsigbarhet styrker situasjonsforståelsen og beredskapen i Longyearbyen. I en tid med økt oppmerksomhet om nordområdene er dette ikke et lokalt særkrav. Det er en nasjonal nødvendighet.

Kort oppsummert må storting og regjering slutte å styre Svalbard gjennom stadig nye ikke-koordinerte enkeltgrep som peker i alle retninger. Vi trenger en helhetlig forvaltning som samordner regelverk, prioriterer risiko der risikoen er størst, og faktisk har kapasitet til å følge opp kravene den selv vedtar.

Dernest trenger vi en forpliktende «Longyearbyen 3.0»-plan som gjør omstilling til samfunnsbygging: energi, bolig, infrastruktur og næring må ses i sammenheng, og omstillingen må gjennomføres i riktig rekkefølge.

Hvis nasjonale myndigheter mener alvor med et robust norsk familiesamfunn i Arktis, må de nå levere mer enn gode intensjoner. Dette er tidspunktet for gjennomtenkte og helhetlige beslutninger – og for resolutt gjennomføring.

Har du noe på hjertet, eller vil du fortsette denne debatten? Vi tar gjerne imot leserinnlegg og kronikker på post@svalbardposten.no.