Hav, klima og polarområdene

Et nytt, internasjonalt polarår står på agendaen under FN sitt kommende havtoppmøte i Nice i juni. Et slikt forskningssamarbeid er avgjørende, da den akselererende oppvarmingen av polarområdene gir globale konsekvenser – og ingen steder øker temperaturen mer enn på Svalbard.

Polarområdene har alltid hatt en tiltrekning på oss nordmenn, og utforskningen av disse områdene er tett knyttet til historien vår. Roald Amundsen sin oppdagelse av Sydpolen og flyvning over Nordpolen med luftskip, og Fridtjof Nansen sin Fram-ekspedisjon i Polhavet og kryssing av Kalaalit Nunaat (Grønland) på ski er noen av de mest kjente eksemplene. Amundsen er også kjent for sin seilas gjennom Nordvestpassasjen og ikke minst dokumentasjonen av at den magnetiske Nordpolen ikke er geografisk statisk.

Også ekspedisjonene med utgangspunkt i Svalbards unike geografiske posisjon, historiene om fangstfolk som trosset kulde, mørke og is gjennom lange overvintringer og Helge Ingstads ekspedisjoner rundt landet med de kalde kyster har en spesiell plass i vår nasjonale bevissthet. Selv om man kan stå i fare for å bli litt historieløs og overse andre store oppdagere og polarforskere som ikke var norske, er det vanskelig å komme unna at Norge har en viktig plass i polarhistorien.

I dag ser vi en ny stor bølge av interesse rundt jordklodens polare områder. Interessen er ikke rettet mot oppdagelser, ekspedisjoner og erobring av nytt land, men mot disse områdenes sentrale rolle i vår forståelse av klima og klimaendringer. 

At land som Singapore og India engasjerer seg i polarforskning, er veldig forståelig når vi vet at en fortsatt oppvarming av kloden vil medføre en betydelig nedsmelting av innlandsisen i både Arktis og Antarktis. En slik nedsmelting kan medføre en global havnivåstigning på nærmere én meter, og vil dermed ha enorme konsekvenser i kystområder verden rundt. I tillegg påvirkes monsunen når havisen i Arktis smelter, fordi de globale luftstrømmene forandrer seg når klimaet endres. Med det endres mattilgangen for hundrevis av millioner mennesker. 

Også i et geopolitisk perspektiv gir en akselererende nedsmelting og oppvarming av polarområdene globale konsekvenser, gjennom eksempelvis enklere tilgang til mineraler og nye seilingsruter som følge av mindre is.

Klasserom på drivisen

Nettopp fordi klimaendringene skjer raskere og med større utslag i polarområdene, begynner verden nå å se fremover mot det femte internasjonale polaråret som skal arrangeres i 2032/2033. Når FN holder en internasjonal havkonferanse i Nice i juni, vil et nytt internasjonalt polarår være blant temaene som står på agendaen. De internasjonale polarårene har, siden det første ble arrangert i 1882/83, vært viktige milepæler i utviklingen av polarforskning og internasjonalt samarbeid. Det første internasjonale polaråret markerte starten på systematiske og koordinerte vitenskapelige studier i Arktis og Antarktis. Tolv nasjoner deltok, og fokuset lå særlig på meteorologi, geomagnetisme og andre geofysiske observasjoner.

Det andre polaråret fant sted i 1932/1933, 50 år senere. Da hadde teknologien utviklet seg betydelig, og nye metoder, som radio og luftfart, ble tatt i bruk. Hele 44 land deltok, og man oppnådde en langt bredere og mer omfattende datainnsamling enn tidligere.

Det tredje polaråret, i 1957/58, er kjent som det internasjonale geofysiske året. Hele 67 nasjoner deltok, til tross for den kalde krigen, og det ble gjort store vitenskapelige gjennombrudd. Dette året markerte blant annet starten på romalderen med oppskytningen av Sputnik 1, og førte til etableringen av Antarktistraktaten i 1959 og permanente forskningsstasjoner i Antarktis.

Det fjerde internasjonale polaråret ble gjennomført i 2007/2008. Da var klimaendringer, issmelting og konsekvensene for økosystemer og urfolk sentrale temaer. Mer enn 60 land deltok med til sammen over 200 forskningsprosjekter.

Avgårde på IPY-langtur

Når UiT Norges arktiske universitet i august setter seil fra Nuuk i Grønland, med skoleskipet Statsraad Lehmkuhl, for å følge i Amundsens spor gjennom Nordvestpassasjen, gjør vi det med blikk på den lokale historien og de lokale klimaendringene. Men enda viktigere er søkelyset vi setter på nødvendigheten av en bærekraftig samfunnsutvikling og de dramatiske endringene som nå skjer i Arktis og polarområdene generelt. 

Og slik Norge har hatt en sentral rolle i polarhistorien, er vi nå den nasjonen som tar et tidlig og tydelig ansvar også for fremtiden i polarområdene. Gjennom det store nasjonale initiativet Polhavet 2050 (polhavet2050.no) viser Norge lederskap. Både ved å danne kunnskapsgrunnlaget vi trenger for å tilpasse oss en fremtid der Polhavet endres fra et permanent islagt til et åpent hav om sommeren, og ikke minst som en ledende nasjon inn mot det neste internasjonale polaråret.

Det er vårt håp at flere av de 120 studentene på master- og doktorgradsnivå som er med på seilasen i august, vil bli inspirert og få kunnskap som gjør dem til sterke bidragsytere til polarforskningen når det femte internasjonale polaråret blåses i gang i 2032. 

Hav- og luftstrømmer knytter kloden sammen, og gjør at endringer ett sted gir globale utslag. Vi er alle i samme båt.

Hele Polhavet skal kartlegges