MENINGER:
Mangan: Gammelt nytt
Mangan har vært tema i Longyearbyen i mange år.
Foto: Tare Reklev Øverbø
Dette er skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Høge
og variable konsentrasjonar av mangan i drikkevatnet har vore kjende minst
sia Svalbard Samfunnsdrift si tid. Noko
stort emne har mangan, sedd bort frå vatnets farge, ikkje vore den gongen - det
eg veit. «Kroppen treng mangan, men for mykje er giftig» blei tolka som meir kritisk enn påtenkte lang tids bruk.
De
særlege mangan-verdiar er å sjå saman med de hos mangan uvanleg mange fysikalsk
moglege elektrisk positive ladningar i høve til aktuelle kjemiske miljø. Nett difor finst fleire mangan-oksider enn
til dømes oksider av jarn og aluminium. Difor òg trekkjer mangan-oksid til seg
og samlar opp tungmetall, til dømes nikkel som funnen i vatnet vårt.
Mangan-oksider,
i samspel med bakteriar, kan vere løyselege og i neste lekk opptre lokalt i
store konsentrasjonar. Innfløkte kjemiske, mineralogiske og fysikalske
prosessar er relevante, med anna infiltrasjon av vatn i aktive (mellombels tinte)
permafrostlag, vatnet i porer og kløfter, bakkens verknad som filter.
Lokalstyret
sitt «ikkje drikk vatn frå springen» til ålmenta kan tolkast som akutt
åtvaring. Ho kan i så fall bekymre folk som har drukket
spring-vatn alt i mange år.
Har du noe på hjertet, eller vil du fortsette denne debatten? Vi tar gjerne i mot leserinnlegg og kronikker på post@svalbardposten.no.