Et levende familiesamfunn er avgjørende for Longyearbyen

Dette er skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Selv er jeg småbarnsmor og elsker å bo i Longyearbyen. Nærheten til naturen, fellesskapet og det enkle livet er noe av det mest verdifulle ved å bo her. Mange småbarnsforeldre peker nettopp på dette som årsaken til at de bor her – man får tid sammen som familie, og hverdagen er mindre stressende enn på fastlandet. 

Samtidig møter vi stadig flere utfordringer. Disse utfordringene gjør at mange til slutt velger å flytte ned. Om utfordringene blir for mange, og for mange småbarnsforeldre forlater Longyearbyen, forvitrer familiesamfunnet her oppe. Det som den norske staten mener er en avgjørende forutsetning for å hevde norsk suverenitet på Svalbard, vil ikke lenger være til stede. Kort sagt: Norsk Svalbard-politikk kan havne i en krise; ikke i år eller til neste år, men på litt sikt når de negative utviklingstrekkene vi ser nå, har fått lov til å virke. 

I to og et halvt år har jeg bodd her sammen med min familie, og bare på den korte tiden har jeg sett utviklingen gå i feil retning. Barnehagesituasjonen er ett av flere eksempler. Etter at det ble besluttet å stenge en avdeling i Kullungen barnehage for å spare penger, har alle barn som søker om oppstart første halvår i 2026 fått avslag. Det skaper stor usikkerhet både for familier og arbeidsgivere.

Samtidig er flybilletter blitt dyrere og tidvis helt utilgjengelige – hvem har egentlig mulighet til å være to uker på fastlandet for en times legeundersøkelse, fordi det ikke finnes flybilletter? Vannet er av så dårlig kvalitet at de fleste velger å ikke drikke det, og spedbarn anbefales å unngå det helt. Tilbudet i Svalbardhallen kuttes, alt av utgifter og avgifter stiger, og nå er det nesten umulig å få kjøpt varer fra fastlandet fordi butikkene ikke gidder ekstraarbeidet med å sende det «ut av Norge».

Hver enkelt av disse tingene kan virke små, men summen gjør det stadig mer krevende å bo her. Og når småbarnsfamilier flytter etter bare kort tid, mister Longyearbyen grunnlaget for et stabilt samfunn. Uten reell handling fra nasjonale politikere vil denne utviklingen fortsette - og når mange nok familier først har flyttet, vil det være for sent å endre kurs. 

Hva trengs for å endre den negative utviklingen vi nå kan se? Det må komme tiltak som faktisk treffer, og det må satses midler slik at familiesamfunnet her blir bærekraftig. Det krever blant annet noe overkapasitet i barnehagene for å kunne ta opp barn løpende, også tilflyttere. 

Å sette ned prisen på barnehageplasser hjelper lite dersom foreldre må ta ulønnet permisjon på ubestemt tid fordi det ikke er kapasitet i barnehagene. Dessuten vil det være viktig med tilgjengelige flybilletter og sterkere incentiver for å tiltrekke seg det som må være ryggraden i Svalbard-samfunnet, nemlig vanlige norske lønnstakere med helt vanlige familier. Når dette er på plass, vil folk tenke seg om en gang til før de bestemmer seg for å flytte ned. 

Vi ber ikke om applaus for å opprettholde et norsk familiesamfunn i Arktis – vi bor her fordi vi vil. Men vi trenger rammevilkår som gjør det mulig å bli. For hvem skal bo her i framtiden, hvis småbarnsfamiliene gir opp? Om småbarnsfamiliene forsvinner – da forsvinner også byens framtid. 

Har du noe på hjertet, eller vil du fortsette denne debatten? Vi tar gjerne i mot leserinnlegg og kronikker på post@svalbardposten.no.