Værobservasjoner på Svalbard i mer enn 100 år

I over hundre år har værstasjonene på Svalbard vært viktige for å forstå klimaet i Arktis. Fra de første offisielle stasjonene ble etablert i 1911, til dagens moderne og automatiserte systemer, har disse installasjonene spilt en viktig rolle i både norsk polarhistorie og global klimaforskning. Nå som klimaendringene akselererer, har stasjonenes betydning aldri vært større.

Fra Meteorologisk institutts side var etableringen av de første værobservasjonene på Svalbard delvis drevet av behovet for å styrke værvarslingstjenesten i nord. Etter hvert kunne også de trådløse radiostasjonene ved de meteorologiske stasjonene utnyttes til å distribuere værobservasjoner og værvarsler. Men etableringen av Spitsbergen Radio i 1911 var først og fremst et strategisk grep for å styrke norsk suverenitet på Svalbard, midt under den internasjonale kampen om øygruppen. Med det første telegrammet, sendt 24. november 1911, brøt dette øygruppas vinterisolasjon og styrket Norges tilknytning til Svalbard. 

Historien om værstasjonene på Svalbard er tett knyttet til verdenskrigens dramatikk. Under andre verdenskrig ble flere stasjoner opprettet og ødelagt av både allierte og tyske styrker, noe som skapte hull i datagrunnlaget. Under andre verdenskrig ble etter hvert hele befolkningen på Svalbard evakuert, og den militære interessen for værvarsling var stor fra både allierte og tyske styrker. Det utspilte seg en «værkrig», hvor begge parter konkurrerte om tilgang til værdata. Tyskland etablerte hemmelige værstasjoner for å samle informasjon som var avgjørende for værvarsler for Nord-Atlanteren, Norskehavet og Barentshavet. Disse dataene var strategisk viktige for militære operasjoner, inkludert angrep på allierte konvoier til Murmansk. 

Men til tross for krigens ødeleggelser, har innsatsen for å samle værdata i dette området aldri stoppet opp. Langtidsseriene som strekker seg over et århundre, har gitt oss en unik mulighet til å studere utviklingen av klimaet i en av verdens mest sårbare regioner.

De siste tiårene har Arktis opplevd en oppvarming som går raskere enn noe annet sted på kloden, særlig i nordlige og østlige deler av Svalbard. Denne raske endringen har gjort de langsiktige værdataene fra øygruppen enda viktigere. Gjennom kontinuerlig overvåking har forskerne fått ny kunnskap om hvordan klimaet i Arktis endrer seg, og hvordan dette påvirker resten av verden.

Fra å være en del av norsk polarhistorie til å bli et globalt klimaverktøy, forteller værstasjonene på Svalbard historien om fortidens klima og gir oss grunnlaget for å møte fremtidens utfordringer. I en tid hvor klimaendringene gjør seg stadig mer gjeldende, minner historien om Svalbards værstasjoner oss om verdien av langsiktig innsats og internasjonalt samarbeid i møte med en usikker fremtid.

Spitsbergen radio

De to norske fysikerne Olaf Devik og Ole Andreas Krogness ledet oppbyggingen av Værvarslinga for Nord-Norge og etableringen av de første offisielle norske værstasjonene på Svalbard. Gjennom sommeren og høsten 1911 anla Telegrafverket den første faste telegrafstasjonen «Spitsbergen radio» sammen med Meteorologisk institutts værstasjon «Green Harbour» ved Finneset nær Barentsburg. Telegrafstasjonen var den første av sitt slag i Arktis og sikret kommunikasjon til fastlandet og resten av verden via Hammerfest. Stasjonen ble opprettet fem år før norsk kulldrift startet på øygruppa og styrket Norges posisjon i Arktis. Etter at Svalbard ble en del av kongeriket Norge i 1925, ble navnet endret til «Svalbard radio» og den ble i 1930 flyttet til Skjeringa i Longyearbyen.

En rekke andre bemannede værstasjoner ble etablert på Svalbard på første del av 1900-tallet. I Longyearbyen startet målingene ved det Gamle sykehuset nedenfor Skjeringa i november 1916. Målingene på Bjørnøya kom i gang høsten 1918 som radio- og meteorologisk stasjon ved gruveanlegget på Tunheim, nordøst på øya. I 1934 startet de meteorologiske målingene på Isfjord radio og i 1945 på Hopen (en tysk stasjon ble etablert der høsten 1943). Værstasjonen i Ny-Ålesund ble etablert i 1950, men regelmessige observasjoner av alle vanlige elementer som kreves for en offisiell meteorologisk værstasjon, startet først i 1969.

Sentrale under andre verdenskrig

Kulturminnene etter værstasjonene og historien viser at værobservasjonene på Svalbard var av betydning for krigen i Europa. Både de allierte og tyskerne opprettet værobservasjoner og ødela motstanderens. I august 1941 ble nordmenn og russere som bodde på Svalbard evakuert. De allierte ødela og evakuerte stasjonen på Bjørnøya i august 1941. Den ble i 1947 flyttet til Herwighamna på nordsiden av øya der den ligger i dag. I september 1941 ødela den britiskledede Operasjon Gauntlet stasjonen på Isfjord radio. 

De norske stasjonene på Svalbard var derfor ikke operative under store deler av krigen. Tyskerne etablerte flere bemannede og automatiske værstasjoner på øygruppa blant annet på Hopen høsten 1943 og i Rijpfjorden på Nordaustlandet september 1944 under operasjonen «Haudegen». Det ble fra tysk side også gjort forsøk med ubemannede automatiske værstasjoner der observasjoner av vind, lufttrykk og temperatur ble overført via radio. Meteorologiske observasjoner rundt Longyearbyen ble under krigen gjort av både norske og allierte, men det er uklart om noen av disse dataene fortsatt eksisterer. 

Hull i de lange måleseriene fra Svalbard under andre verdenskrig er særlig uheldig siden dette var på slutten av en lengre varm periode på første halvdel av 1900-tallet.

Viktige for klimaforskningen

Tidlig på 1900-tallet, før det var etablert offisielle værstasjoner på Svalbard, allierte Meteorologisk institutt seg med annen aktivitet i Arktis for å få tatt værobservasjoner. Fangstfolk som hadde stasjoner rundt om på øygruppa, var av særlig betydning. De ble utstyrt med instrumenter av samme type og kvalitet som i det ordinære stasjonsnettet med unntak av barometeret som var uten kvikksølv. Sommeren 1898 ble instrumenter plassert på fangststasjonen på Akseløya, og senere på Sørkappøya, Svarttangen sørvest på Edgeøya og på Halvmåneøya og Zieglerøya sør for Edgeøya. Disse observasjonene har vist seg svært nyttige i klimaforskningen.

I 2010 ble observasjoner på noen av de gamle fangststasjonene videreført i et polsk-norsk forskersamarbeid (AWAKE), blant annet med etablering av nye automatiske værstasjoner på Akseløya, Sørkappøya og Svarttangen. Dataene fra fangststasjonene ble knyttet opp mot Svalbard lufthavn, som har vært i kontinuerlig drift siden 1975. Resultatet ble en justert (homogenisert) langtidsserie med data fra Akseløya i starten og fra Svalbard lufthavn mot slutten. Mellom disse ble langtidsserien komplettert med justerte data fra permanente stasjoner på Svalbard, der Green Harbour, Barentsburg og Longyearbyen var de viktigste. I alt ble justerte data fra 10 stasjoner benyttet i langtidsserien. Dette gjorde det mulig å analysere langtidstrender og historiske klimavariasjoner på Svalbard.

Langtidsserien for Svalbard lufthavn (se figur) viser betydelige variasjoner gjennom de siste 125 årene. Den inkluderer en oppvarmingsperiode fram til 1930-tallet, en relativt varm fase i de to påfølgende tiårene, en temperaturnedgang fra 1950- til 1960-tallet, og en påfølgende og etter hvert kraftig temperaturøkning fram til i dag. Dataserien er flittig brukt i ulike fagmiljøer på Svalbard, ikke minst internasjonalt, og er en av få langtidsserier for temperaturutviklingen i denne delen av Arktis.

Automatstasjonens inntog

Fram til 1980-tallet hadde bare de vestlige og sørlige delene av Svalbard værstasjoner. Utover på 1980-tallet ble nye automatiske stasjoner etablert på fjerntliggende steder nord og øst på Svalbard. Det ga et bedre grunnlag for værvarslingen og skulle senere også bli viktig for klimaforskningen.

Stasjonen på Kvitøya ble etablert i 1986 og var den første automatiske stasjonen til Meteorologisk institutt på Svalbard. I årene som fulgte ble også automatiske stasjoner satt opp på Edgeøya, Gråhuken, Verlegenhuken, Kongsøya og Karl XII-øya. Slike automatstasjoner kunne være av forskjellig type og utrustning. De enkleste målte trykk og temperatur, de mer avanserte målte også vind og luftfuktighet. Fram til 2010 ble ikke dataene fra disse stasjonene lagret i noen database, men heldigvis ble de lagret på interne disketter og disker.

Tidlig på 2000-tallet ble det etablert klimasamarbeid med Arctic and Antarctic Research Institute (AARI) og med St. Petersburg universitet (SPU) i Russland. Det ble utvekslet klimadata og utført felles klimaanalyser med data fra Svalbard. I 2019 ble klimasamarbeidet med AARI og SPU rettet nordover og østover i Barentsregionen. AARI og SPU gjorde klimadata og sjøisinformasjon fra værstasjoner på Frans Josefs land tilgjengelige for hele perioden med instrumentelle observasjoner. Og en langtidsserie fra 1928 fra Krenkel observatoriet på Frans Josefs land ble også etablert. 

Fra norsk side ble data kvalitetskontrollert og gjort tilgjengelig fra de første tiårene med automatiske værstasjoner nord på Spitsbergen (Gråhuken og Verlegenhuken) og lenger nord og øst på Svalbard (Karl XII-øya, Edgeøya og Kvitøya). Disse værstasjonene var i utgangspunktet brukt til værvarslingsformål, men data fra stasjonene ble i 2022 brukt i en klimastudie. Studien viste at temperaturøkningen nord og øst på Svalbard var opp mot dobbelt så stor som i Longyearbyen og Ny-Ålesund i vest. Bare i løpet av de siste 25 årene har temperaturen nordøst på Svalbard økt med 5,5 grader. Det er den største dokumenterte oppvarmingen i verden.

Klimaovervåking

De nyeste værstasjonene er knyttet til Klimaøkologisk Observasjonssystem for Arktisk Tundra (Coat), et økosystembasert overvåkingssystem med et langsiktig perspektiv. Formålet er å avdekke hvordan klimaendringene påvirker tundraens næringsnett på Svalbard og i Finnmark, og dermed bidra til rasjonell, kunnskapsbasert naturforvaltning. En sentral komponent i Coat er klimaovervåkingen fra værstasjonene. De nye stasjonene er i hovedsak plassert i indre dalstrøk og høyereliggende områder, og kompletterer de eksisterende værstasjonene plassert langs kysten. De inngår i det nasjonale stasjonsnettet til Meteorologisk institutt og har et utvidet observasjonsprogram, som hver time måler luft- og jordtemperatur, vindstyrke og -retning, snødybde, luftfuktighet, trykk og stråling. I tillegg måles permafrosttemperatur på noen stasjoner. På samme måte som de andre stasjonene til Meteorologisk institutt er dataene åpne og tilgjengelig i sanntid.

MET har i dag over 20 værstasjoner på Svalbard i tillegg til å samarbeide om inntak av værdata fra eksterne stasjonseiere på øygruppa. Flere av værstasjonene driftes i samarbeid med både nasjonale og internasjonale partnere, og datastrømmen fra alle stasjoner inngår i Svalbard Integrated Arctic Earth Observing System (Sios). Værstasjonene gir sanntidsdata som brukes til vær- og skredvarsling, forskning og klimatjenester, beredskap, turisttrafikk, og er dermed også nyttige for de fastboende på Svalbard.

Stasjonene er viktige for å vurdere og forbedre kvaliteten av reanalyser og klimamodeller, og har gitt verdifulle bidrag i en rekke internasjonale studier og rapporter, inkludert rapportene fra FNs klimapanel.

Den langsiktige innsatsen ved å drifte værobservasjoner på Svalbard, har gitt oss ny kunnskap for å forstå de raske endringene som skjer i denne regionen av Arktis, og bidrar til å bedre forutse fremtidige endringer. 

LES OGSÅ:

Den hemmelige vinteren