DEBATT - VALG 2023

Den stille arts viktige stemme

En gjennomsyrende praksis i politikken er at når det er valg, kommer kampsakene som folkeopinionen ønsker frem, skriver veterinær Hans Kristian Mjelde.

Veterinær og eier av Svalbard Dyresykehus, Hans Kristian Mjelde.
Veterinær og eier av Svalbard Dyresykehus, Hans Kristian Mjelde.
Publisert Sist oppdatert

Først og fremst vil jeg takke for støtten vi har blant Longyearbyens befolkning og beklage ovenfor de som ikke har kjæledyr og kanskje føler det andre saker som bør prioriteres. I dette innlegget skal jeg prøve å gjøre rede for hvorfor akkurat denne debatten kanskje er aktuell for flere utfordringer vi møter på Svalbard, dyr eller ei.

Erfaringer fra praksisen

I april 2020 dukket jeg opp på Svalbard med en Duffelbag over skulderen, ny i jobben som Daglig leder for Svalbard Vet. Som de fleste andre veterinærene som har hatt opphold på Svalbard ble jeg innlosjert i leilighetene på Stormessa i Nybyen. Før jeg rakk å satte nøkkelen i døra til leiligheten, satte jeg meg ned på klinikken for å se på økonomien. Vi blødde penger i øst og vest, samtidig som vi hadde 20.000 på bedriftskontoen som skulle dekke alle driftskostnader og lønn til fem ansatte.

Takket være lojale kunder, nyvunnet tillit og Covid-tiltak kom vi oss gjennom året, til tross for at jeg var blodfersk på mange områder. Det eneste som gjenstod for å kunne beholde jobben var å kjøpe ut klinikken, og til tross for mye arbeid, ble det behov for nedskjæringer. Svalbard Vet ble til slutt til Svalbard Dyresykehus AS, og Kamilla ble min faste, lojale kompanjong. Jeg kunne viet et helt leserinnlegg om hvor takknemlig jeg er for at hun har stått ved min side gjennom tårer og glede frem til dags dato.

Jeg har ikke svaret på alt, selv om jeg liker å tro det. En del av det å være en faglig autoritet handler om å lage en slagplan for å løse et problem. Vi har derimot møtt en forståelsesfull befolkning i Longyearbyen. Flere av mine kollegaer på fastlandet er enten sykemeldt eller hopper ut av klinisk praksis på grunn av tunge arbeidsdager. Longyearbyens befolkning har vært eksemplariske på å være støttende, tålmodige og lojale.

De kommersielle hundegårdene fortjener også ros i denne artikkelen. Den dag i dag føler jeg at det ble dannet et sterkt bånd gjennom Covid-krisen. Vi fant løsninger på å opprettholde dyrevelferden på best mulig vis.

Veterinær og eier av Svalbard Dyresykehus, Hans Kristian Mjelde.
Veterinær og eier av Svalbard Dyresykehus, Hans Kristian Mjelde.

Dyrets rettslige paradoks

Så hva er dyrets egentlige verdi? Dette spørsmålet har mange eiere et selvfølgelig svar på. Alle vi som er dyreeiere kjenner på båndet som knyttes mellom de firbente og de tobente.

Jeg er fjerde generasjon i min familie som har anskaffet hund. Da jeg vokste opp var jeg den eneste i klassen gjennom hele grunnskolen som hadde hund. I dag er det annerledes. Det er nå vanligere å ha kjæledyr, enn å ikke ha det. Dette legger også et ytterligere press på Mattilsynet for å forhindre import av smittsomme sykdommer. Jeg vet det er mange som frykter eller har innvendinger mot Mattilsynet og hvordan de fører sin praksis. Til syvende og sist må vi tenke på at de er her for vårt og dyrets eget beste. De har støttet veterinærpraksisen vår på Svalbard og har et stort ønske om å bevare veterinærtilgangen i Longyearbyen. Mattilsynet er dyrenes rettslige grunnmur i det juridiske kaoset.

Så med både private og offentlige instanser som vet dyrets verdi, hvorfor ser vi da at dyr gang på gang blir nedprioritert i rettslig praksis? For i det store bildet, er ikke dyr viktig. Misforstå meg rett, jo de er det, men mest for å få mat på bordet. Derav begrepet nytteverdi. Men hva med dyrets egenverdi? Heldigvis regulerer dyrevelferdsloven hva det innebærer å gi et dyr dets rettmessige egenverdi. På Svalbard står dyrevelferdsloven i strid med manglende lovverk om dyrehelsepersonell. Derav dyrets rettslige paradoks.

«Enhver som påtreffer et dyr som åpenbart er sykt, skadet eller hjelpeløst, skal så langt mulig hjelpe dyret. Dersom dyret er et dyr fra dyrehold eller storvilt, og det ikke er mulig å yte god nok hjelp, skal eieren eller politiet varsles umiddelbart.» Dyrevelferdloven §4.

Det mest naturlige ville være å ta med dyret til en veterinær, men når dyrehelsepersonelloven ikke gjelder så fraskrives ethvert ansvar fra både kommune og veterinær, selv til tross for at dyrevelferdsloven sier at man har hjelpeplikt.

Politikk og praksis

En gjennomsyrende praksis i politikken er at når det igjen er valg, så kommer kampsakene som folkeopinionen ønsker frem. Denne gangen så kan det hende at dyrevelferden blir satt høyt på agendaen, men det er andre løsninger i Longyearbyen som også krever svar. De rettslige utfordringene som vi nå står ovenfor mht. dyrehelsepersonelloven er ikke noe nytt.

Dette har vært noe som har stått på agendaen i nærmest ti år. Hvis det er sånn at dere tror på en løsning om å bedre veterinærtilbudet i Longyearbyen, stå opp for det. Kjemp for det. Og til syvende og sist, beskytt det. Ikke gi oss falske forhåpninger om et utopi, når det i realiteten blir et byråkratisk anarki.

Postludium

Min kliniske rolle på Svalbard er over når august er over, men klinikken står der den alltid har stått i Nybyen. Så lenge klinikken puster, så puster dyrevelferden. Vi har slukket brannene med rekruttering og vi ser nå mot et bedre tilbud med styrket kompetanse og kollegialitet. Når Longyearbyen Dyreklinikk og Svalbard Dyresykehus endelig får sluttført den juridiske prosessen med samlokalisering, så skal vi sammen fortsette å sørge for at dere får det tilbudet som etterspørres.

I privat praksis har vi ikke tid til å vente. Vi kan ikke vente på høringer, lovforslag og byråkrati. Vi kan bare håpe at vi har alle i ryggen vår frem til en endelig beslutning om veterinærtilbudet skal over i det offentlige. Jeg har stor tillit til våre støttespillere. Og vi har mange støttespillere. Jeg kan ikke gjøre noe annet enn å bøye meg ydmykt i støvet. Takk for nå!

Hans Kristian Mjelde

Daglig leder og veterinær

Svalbard Dyresykehus AS

Powered by Labrador CMS