Det er veldig stort å være her – og nå kommer til og med sola til oss i dag. Gratulerer med dagen! Dette er en historisk dag for Norge – og jeg bruker anledningen – utenfor manus – til å si at viktigheten av denne dagen er noe som resten av Norge må bli mer oppmerksom på.
Tenk på den unge staten Norge i 1925 og de få kreative menneskene som klarte å forhandle slik at Norge ble utvidet, nord for fastlandet, helt opp i Polhavet.
Annonse
Det er virkelig en dag å feire og det er stort å få være her i dag med dere, og jeg sier derfor gratulerer til alle dere som bor her!
Og nå har vi, på Kronprinsens signal, heist flagget, akkurat slik det ble gjort i Skjæringa for 100 år siden. Den gang var det mange gruvearbeidere tilstede, og i dag minnet justisministeren, Astri (Aas-Hansen) og jeg, alle de som mistet livet i denne historiske industrivirksomheten for Norge.
Og når Svalbard i dag retter blikket framover – etter disse 100 årene – så er det verdt å takke alle dem som bygget landet på denne måten. Det er noe vemodig og sårt for mange – det respekterer vi – og vi skal holde den samtalen i gang – fordi en stor og viktig epoke er over.
Jeg synes det er flott å komme tilbake til Svalbard – og det er alltid spennende å gå og søke noen tall som kan supplere ordene og fortelle om hva er situasjonen i dag – en slags gjettekonkurranse. Hva er Svalbard i dag?
Og det opplagte, første tallet, er allerede nevnt – 2 863 – jeg vet ikke om det har vært noen fødsler i det siste, men det er antallet mennesker, store og små, bosatt på Svalbard. Det er omtrent like mange som det for eksempel bor i Bardufoss i Troms. Men vi ønsker oss enda flere norske familier her på øygruppen.
Statsminister Jonas Gahr Støre under 100-årsmarkernga i Longyearbyen.Foto: Kåre M. Hansen
270 – det kjenner dere, det er antallet elever ved Svalbard skole, på alle trinn. Det er ingen liten skole, det er en stor skole.
800 – det er antallet hunder på Svalbard og halvparten går under kategorien ‘kommersielle hunder’, trekkhunder – en viktig oppgave.
Og hvor mange isbjørner? – De lar seg jo ikke telle sånn helt uten videre. Om lag 300 og de er fastboende, har jeg lest. Det uttrykket er jo litt fryktinngydende.
182 000? – det er antall passasjerer som reiste med fly til og fra Svalbard lufthavn i fjor; det sier litt om hva som har endret seg på 100 år. Og i år feirer vi også at flyplassen er 50 år. Og det var slik at da man feiret Svalbard 50 år som del av kongeriket, så kom ikke statsminister Trygve Bratteli ned i første omgang; han kom ned i ‘annen omgang’. Fast flyforbindelse har betydd mye.
Og 67 700? – det er tallet på gjester og turister som kom hit i fjor, også et formidabelt tall, i forhold til folketallet. Totalt 168 000 overnattingsdøgn – rundt om på hoteller og annet losji. Og i tillegg kommer cruisepassasjerer som kommer og drar. – Og hvor kommer de fleste gjestene fra, utover de norske? Jo, fra Storbritannia, USA, Tyskland og Sverige.
Og så er det et kjempetall – 667 millioner – hva er det? Det er antallet frø i Frøhvelvet, fra 1,33 millioner forskjellige frøprøver lagret der, trygt og godt, hele verdens forsikring. Å besøke dette stedet, er egentlig noe av det mest minneverdige jeg har vært med på.
Annonse
50 000 hver måned – hva er det? Det er antallet passeringer, langt oppe i lufta, av 130 forskjellige satellitter som Svalbard Satellittstasjon – altså Svalsat – laster ned data ifra. I Tromsø – hos KSAT – som jeg besøkte for noen uker siden, rett før sommeren, så fikk jeg se et bilde av meg selv, fra 17. mai i Oslo, tatt av en satellitt. – Da føler man seg ikke alene, kan man si. Det er godt de følger med.
675 – det er antallet forskningsprosjekter på Svalbard som pågår nå, med forskere fra 40 land involvert, ifølge oversikten fra ‘Research in Svalbard’. 120 nye prosjekter kom til bare i år.
Sånn kunne jeg ha fortsatt, men hvorfor nevner jeg dette?
Det er for å si noe om at Svalbard og Longyearbyen er et annet sted i dag enn for 100 år siden, ja for 50 år eller 20 år siden også.
Tallene sier for eksempel noe om hvordan reiselivet spiller en viktig rolle – og at det også er viktig å skape den rette balansen, opp mot fastboende, natur og miljø, tradisjon og kunnskap.
Tallene sier også noe om at Svalbard er et verdensmidtpunkt for forskning, undervisning og kunnskap om Arktis – om planter, dyreliv, permafrost, isbreer, hav, klima, issmelting. Jeg tror at altfor få, også i Norge, vet at det var forskning herfra som satte dagsorden for IPCC tidlig i dette århundre – som ledet til de store klimakonvensjonene. – Og fordi klimaendringene er så omfattende her, er det også her at kunnskapen ligger. Og hit til Svalbard kommer de fra hele verden for å forske, studere, lære, eller bare erfare og oppleve hvordan det er å bo langt mot nord.
Annonse
Jeg er en leser av Svalbardposten – det er alltid interessant å følge med – og nylig var det en gruppe sjetteklassinger som skrev om livet her, og de hadde intervjuet en forsker, Simone (Lang), som fortalte hvordan «klimaendringene påvirker naturen: Svalbard blir grønnere, havvannet varmere (…) samtidig forsvinner noen fisk, noe som fører til at fugler som lever av fisk må flytte på seg», skrev de.
Det er – oppsummert – egentlig alvoret i situasjonen, og hvordan alt henger sammen. Vi trenger et godt kunnskapsgrunnlag, og det er hele nasjonens ansvar å bringe det fram – fra det vi finner her på Svalbard.
I tillegg til de geopolitiske spenningene, er nok klimaendringene den viktigste årsaken til at Arktis nå fenger så mye interesse rundt om i hele verden som i dag.
Men jeg er ikke urolig for den økte interessen. Nordområdene er noe vi kan, gode venner, vi har en ambisjon om å ha et idéforsprang om nord, slik at folk kommer til oss for å få kunnskap og høre om virkeligheten. – Og spenningen her i vår del av verden, her i nord – den kjenner vi – men den har ikke sitt utspring i nord; den har sitt utspring fra et annet sted, fordi vi også klarer å beholde fred, stabilitet og samarbeid her i nord.
Men tallene jeg trakk fram forteller først og fremst – og som også Kronprinsen var inne på – om folk, om engasjement, om tilstedeværelse.
Og det er regjeringens klare mål;
At det skal være godt å bo på Svalbard, i Norges nordligste landsdel.
At det skal være gode skole-, fritids-, velferds- og kulturtilbud og helsetjenester – ungdommen har minnet meg på at det handler også om psykisk helse – at det skal være trygt for unge mennesker og for alle generasjoner – tilpasset de rammene som gjelder for samfunnet her.
At det skal være gode arbeidsplasser – det skal være trygt for arbeid og på arbeid.
At samfunnet skal være åpent og gjestfritt – også for innbyggere fra andre land – men aller mest: det skal være et vanlig, gjenkjennelig, godt norsk samfunn.
Så er det utfordringer her, som i alle lokalsamfunn. Jeg er stolt over at vi har et lokalstyre, at vi har utviklet demokratiet på Svalbard. Jeg anerkjenner alle som er lokalpolitikere som har tatt det ansvaret.
Jeg vil få takke dere alle for denne flotte dagen – igjen, den er verdt å fortelle om – den er til inspirasjon, for å studere og lære av historien. Jeg vil takke alle her i Longyearbyen – fordi et trygt og godt samfunn er en kontinuerlig laginnsats, gjennom årtier – fra alle hold; sysselmester, lokalstyre, skole, kirke, frivillige organisasjoner – jeg har møtt mange av dem nå – fra forskning, næringsliv og fra Store Norske som også blir med oss videre – ja, en laginnsats fra alle to- og firbente, som trengs.
Det er omsorgen, tilliten dere viser hverandre, evnen til å ta vare på hverandre – noe vi kan føle vi som kommer ‘innom’ på besøk – og det er også evnen til omstilling og optimisme når det trengs, ja det er det som teller mest – sommerstid som i mørketid.
Vi markerer at det er 100 år siden Svalbard ble en del av kongeriket Norge, ja – en stor del av Norge. Og derfor sier jeg: Gratulerer, Svalbard!
