Et rasjonelt syn på kjernekraft på Svalbard

I et debattinnlegg i Svalbardposten 1. oktober, tok diplom geoøkolog Uwe Görlitz til motmæle mot vårt forslag om å vurdere kjernekraft i Longyearbyen.

Vi støtter Görlitz i det aller viktigste – at alle bør ha et rasjonelt og kunnskapsbasert syn på kjernekraft. Det var nettopp et av hovedpoengene i vår artikkel der vi viste til at kjernekraft ikke engang har blitt vurdert som en mulig del av en fremtidig energiløsning for Longyearbyen. Altfor ofte opplever vi at kjernekraft blir møtt med frykt som ikke gjenspeiler de faktiske forhold.

Görlitz har også rett i at vi aldri kan sikre oss 100 prosent mot ulykker og villede handlinger, og at det kan gi alvorlige konsekvenser. Nettopp derfor stiller norske myndigheter svært omfattende og strenge krav til sikkerhetsvurderinger, i tråd med internasjonale standarder, før konsesjon for kjernekraftverk kan innvilges. Sikkerhetsvurderingene omfatter både anlegget og alle relevante aktiviteter gjennom hele levetiden fra områdevurdering og til dekommisjonering og avfallshåndtering. Kjernekraftverk vurderes også i forhold til mulig styrtende passasjerfly som Görlitz nevner. Dette viser at for kjernekraft så har vi lovverk og internasjonale standarder som adresserer de sikkerhetsbekymringene som Görlitz nevner i hans innlegg.

Ideelt sett burde tilsvarende sikkerhetsvurderinger også foretas for alternative energiforsyninger i Longyearbyen, uansett om det er dieselkraftverk, vind, sol, jordvarme, biogass eller kombinasjon av disse. Da kan man sammenligne og se hva som er det tryggeste og beste.

Lokalstyrets energiplan forklarer at et utfall av energiforsyningen vil gjøre omfattende permanent skade på infrastrukturen og medføre at befolkningen må evakueres til fastlandet. Sannsynligheten for et slik utfall vil øke, dersom man gjør det Görlitz tar til orde for, nemlig bruk av vind, sol og biogass. Disse energikildene vil gi langt dårligere forsyningssikkerhet enn et lite kjernekraftverk. Når det er lite vind eller sol, vil Longyearbyen med en slik løsning være helt avhengig av tilstrekkelige lagre av biogass og hyppige leveranser av gass fra fastlandet. Den nye sikkerhetssituasjonen i Europa og de harde arktiske værforholdene kan gjøre det krevende.

La oss ta et rasjonelt syn på kjernekraft, sjansen, risiko og fremtid

På generell basis vil man da se at moderne kjernekraft har svært strenge nasjonale og internasjonale krav til sikkerhet og avfallshåndtering. Avfallet fra kjernekraft tas vare på og plasseres innesluttet i godkjente langtidslagre slik at det ikke havner i økosystemet. Som nevnt har EUs vitenskapspanel vist at moderne kjernekraft er den tryggeste energikilden, og at avfallet kan håndteres trygt. EUs Euratom og SCHEER vitenskapskomiteer har tilsluttet seg rapporten, inklusive med hensyn til «do no significant harm».

For folk flest er kjernekraft og radioaktivitet noe vi har begrenset og ikke oppdatert kunnskap om, og kanskje nettopp derfor frykter at konsekvensene ved en eventuell alvorlig hendelse er langt større enn det det er faglig grunnlag for.

I en norsk kontekst vil vi anbefale å se til vurderinger gjort av Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet (DSA) knyttet til anløp av reaktordrevne ubåter til Grøtsund havn like utenfor Tromsø sentrum. DSA tar der utgangspunkt i en meget alvorlig hendelse der en ubåt med 160 MWt reaktor opplever nedsmelting av reaktorkjernen og utslipp av radioaktive stoffer. Basert på DSAs scenario og prognoser vil det for 95 prosent av tilfellene være nok med evakuering inntil 500 meter og i verste fall bli aktuelt med evakuering opptil 2 kilometer. Til sammenligning er mikroreaktorer bare opptil 30 MWt, og amerikanske myndigheter har vedtatt nye regler som kan brukes til å vise at man ikke trenger å ha evakueringsplaner for annet enn selve kjernekraftverket.

Som vi har nevnt i vår artikkel i Svalbardposten og noe mer utdypet i artikkelen «Kjernekraft og fornybart i Longyearbyen» i nettavisen Energi og klima så kan man bestille mikroreaktor basert på vestlig teknologi nå, slik det amerikanske luftforsvaret har gjort i Alaska. Realistisk sett kan en hovedforsyning for Longyearbyen basert på mikroreaktorteknologi være på plass om 10 år, men det forutsetter politisk handlekraft.

Nettopp derfor skrev vi i forrige uke et åpent brev til justisministeren og olje- og energiministeren der vi anmodet regjeringen om å legge til grunn oppdatert kunnskap om moderne kjernekraft i det videre arbeidet med ny stortingsmelding om Svalbard og fremtidige energiløsninger for Longyearbyen og Svalbard, og at dette også bør gjenspeiles i Svalbardbudsjettet for 2024 og etterfølgende år.