Europas siste villmark?

Mange blir berørt av det uberørte. Vi liker å tenke på Arktis som hvitt, uberørt og fjernt fra folk og fe. Som en villmark. Kanskje som Europas siste villmark. Men er Svalbard det? 

Svalbardtraktaten (artikkel 1) slår fast at Norge har full suverenitet over Svalbard, men plikter å gi borgere og selskaper fra traktatens medlemsland like rettigheter til blant annet næringsvirksomhet og adgang til øygruppa (artikkel 3). Det innebærer at Norge må balansere naturvern med likebehandling. 

Selv om miljøvern ikke er eksplisitt nevnt i 1920-traktatens ordlyd, tolkes Norges suverenitet i lys av moderne folkerett som gir rom for å innføre miljøreguleringer – så lenge disse ikke diskriminerer andre traktatparter. Dette har blitt stadfestet i praksis, blant annet gjennom norske lover som svalbardmiljøloven fra 2001. Norge praktiserer et naturvern på Svalbard som mer eller mindre ubevisst tar utgangspunkt i at store deler av Svalbard er en villmark som skal bevares. Dette er et godt utgangspunkt, men det er likevel rom for å stille noen spørsmål om hvor riktig det er.

For hva er egentlig en villmark? Spørsmålet har flere svar. Begrepet villmark knyttes først og fremst til naturområder som i liten grad er påvirket av mennesker eller menneskelige inngrep. I henhold til norsk miljøforvaltning finnes det noen kriterier som må være på plass for å omtale et område som en villmark: Det må være minst fem kilometer unna nærmeste tekniske inngrep; som vei, vindmølle, oljeplattform eller høyspentledning. Men så begynner det å bli litt utfordrende når vi vurderer Arktis som villmark. Begrepet «villmark» er i praksis og i vår bevissthet knyttet til landarealer. Når du spør noen om å beskrive en villmark, vil nok de aller fleste beskrive en fjellvidde, en regnskog eller liknende. Arktis, derimot, er i veldig stor grad et marint område. 

Noe annet som er viktig å ta med i betraktningen, er at Arktis ikke er et isolert område. Vestkysten av Svalbard er isfri mesteparten av året, på grunn av de varme atlantiske vannmassene som bokstavelig talt fosser inn i Polhavet og langs kysten av Svalbard. Polhavet er et viktig knutepunkt for globale havstrømmer, og atmosfæriske forhold gjør at luftstrømmer i veldig stor grad påvirker de arktiske områdene. Dette er naturlige prosesser, men i praksis fører de til at forurensning og utslipp gjort mye lenger sør ofte ender opp i Arktis. Plast funnet på havbunnen på Nordpolen, «black carbon» som påskynder smelting av is, luftforurensning og forsuring av havene stammer ikke fra Arktis, men er et resultat av hav- og luftstrømmer som i stor grad forbinder Arktis med sørlige breddegrader. Reduksjon av havis er også et resultat av menneskelig aktivitet andre steder på planeten. I løpet av vår levealder er det sannsynlig at vi vil oppleve at Polhavet er isfritt om sommeren. For bare to tiår siden var sju millioner kvadratkilometer av det sentrale Polhavet dekket av is hele året. Så hvor uberørt og isolert er egentlig Svalbard og Arktis? 

Den skotsk-amerikanske naturalisten og miljøfilosofen John Muir var drivkraften bak etableringen av naturreservat på vestkysten av Nord-Amerika på 1800-tallet. Han så hvordan en rask utvikling av byer og industrialisering endret landskap og natur, og søkte derfor å bevare uberørte områder, som de store og ettertraktede redwoodskogene. Gjennom sitt arbeid for å bevare villmark, ble Muir en av opphavsmennene til dagens forvaltnings- og vernepolitikk. Vi oppretter nasjonalparker for å bevare et miljø, en art eller en biotop. På den ene siden er dette selvsagt bra – vi sørger for å bevare unik natur for kommende generasjoner. Samtidig kan vi spørre oss om vi ikke står i fare for å bevare en anakronisme – en tilstand, en art eller et samfunn frosset fast i tid mens verden ellers er i forandring, og som dermed er i utakt med sine omgivelser. Et eksempel er hvalfangsten på Svalbard på 1700-tallet. Hva vet vi egentlig om hvordan den har påvirket økosystemet i ettertid? 

Når de store hvalene i praksis ble utryddet fra våre havområder i løpet av en relativt kort tidsperiode, påførte man nødvendigvis også økosystemene en stor og brå endring. Selv om vi de siste to tiårene har sett en gledelig og jevn økning i antall hvaler langs spesielt vestkysten av Svalbard, ser vi fortsatt klare spor av fangsten på 1700-tallet, ikke bare i form av en redusert bestand av alle hvalarter, men ganske sannsynlig også endrede mengdeforhold mellom en rekke andre bytte- og rovdyr. Hva har det å si for dagens forvaltning av ekspempelvis sjøfugl på Svalbard? 

Vi kan med fordel stille oss noen spørsmål rundt hva vi egentlig bevarer; en stabil og naturlig tilstand som ellers ville blitt skjøvet ut av sin evige likevekt, eller en menneskeskapt idé om en likevekt og en villmark?

Jeg vil likevel hevde at store deler av Svalbard fortsatt utgjør tilnærmet uberørt natur. En islagt fjord nord på Nordaustlandet kan fortsatt oppleves som uberørt, isolert og vill. Selv har jeg hatt gleden av å oppleve dette. Under det internasjonale polaråret 2007–2008 jobbet jeg i lengre perioder med base i en gammel hytte i Rijpfjorden på Nordaustlandet. En skitur på sjøisen en tidlig marsdag sammen med min venn og kollega Stig Falk-Petersen har gjort et uutslettelig inntrykk på meg. Følelsen av å være i uberørt natur berørte meg sterkt. Samtidig var det jo ikke helt uberørt, selv ikke den gangen. Hav- og luftstrømmer hadde allerede påvirket miljøet. Strendene langs kysten var full av drivtømmer som stammet fra storstilt hogst i Sibir over de siste 150 årene, og fredede gamle hytter vitnet om krigsaktivitet under andre verdenskrig. 

Geopolitiske endringer og nye politiske posisjoneringer og relasjoner globalt har allerede medført økt aktivitet og fokus på Arktis. Et nylig eksempel var da Russland beskyldte Norge for å ha militarisert Svalbard gjennom etablering av en kommunikasjonsplattform for satellitter i polare baner utenfor Longyearbyen. Å laste ned data fra satellitter kan helt sikkert utnyttes til militære formål, men det kan også en telefonmast, en havn eller en operativ kullgruve. Under andre verdenskrig hadde Svalbard en militær betydning – ikke som et strategisk viktig landområde, men som observasjonspost for meteorologi i forbindelse med de store konvoiene som gikk over Atlanterhavet mellom Sovjet og allierte land i vest. Svalbard har helt åpenbart en tilsvarende verdi også i dag, noe ekspempelet med satellitt-stasjonen utenfor Longyearbyen tydelig understreker. I tillegg ser vi også noe annet: Klimaendringene gjør de arktiske områdene mer tilgjengelige, noe som øker interessen i et geopolitisk perspektiv.

Et åpent og isfritt polhav gir nye muligheter for ferdsel, både sivil og militær, og muligheter for å utnytte naturressurser i områder som tidligere var lite tilgjengelig på grunn av is. Det er imidlertid viktig å minne om at selv om vi i vår levetid vil kunne oppleve isfrie somre i Polhavet, vil både det og Svalbard forbli kaldt, mørkt og isdekt om vinteren. Men sesongvariasjonene vil bli betydelig større og mer dramatiske i årene som kommer. Klimaendringene vil dermed gjøre rollen til både forsvaret og totalberedskapen, som krever robuste samfunn hele året, mer usikker. Klimaet endres, og det endres raskest i Arktis. Gjennom endringer i eksempelvis ressursgrunnlag, geofarer og forsyningssikkerhet vil utviklingen og bevaringen av robuste samfunn i nord kunne møte utfordringer vi foreløpig ikke ser omfanget av. Et annet aspekt er at militære øvelser, aktivitet og kapabilitet planlegges ut i fra dagens klima og det vi i dag kjenner til av naturgitte utfordringer, muligheter og begrensninger. Disse vil også endres.

Svalbard kan her komme til å spille en viktig rolle. Det Svalbard representerer, kanskje mer enn noe annet sted i Arktis, er tidsvitner og studieobjekter for et Arktis i radikal endring.

Fjordsystemene på Svalbard er naturlige laboratorier der man kan observere, måle, kvantifisere og modellere klimaendringer og konsekvensene av disse. Svalbard er også inngangsporten til Polhavet. Overgangen fra et hvitt til et blått polhav er noe intet moderne menneske så langt har sett, og representerer en enorm utfordring for å kunne sikre en kunnskapsbasert forvaltning av både Svalbard og Polhavet. Områder som kanskje ikke faller inn under definisjonen «villmark», men som uansett er et av områdene i verden som er minst berørt av mennesker. Likevel vil disse områdene ganske sikkert berøre mange mennesker, i både et lokalt og et geopolitisk perspektiv. 

Les flere artikler i samme serie:

Russland på Svalbard: de lange strategiske linjer

Romværet utfordrer sikkerheten på Svalbard

– Regjeringen tukler med Svalbard-DNAet