Svalbard i klem mellom departementale siloer

Dette er skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Svalbard er et stykke Norge – langt fra fastlandet, og strategisk plassert i det globale kartet. I et stadig mer alvorlig geopolitisk landskap er Svalbards sikkerhetspolitiske betydning skjerpet. En robust norsk tilstedeværelse i Høy-Arktis er derfor viktigere enn noen gang, men samtidig utfordres nettopp tilstedeværelsen av en fragmentert forvaltning.

I realiteten er det næringslivet i Longyearbyen som i stor grad sørger for tilstedeværelse. Næringslivet skaper arbeidsplasser, holder samfunnshjulene i gang og gjør det mulig for mennesker å bli værende, og er dermed et helt avgjørende virkemiddel i norsk svalbardpolitikk.

Samtidig står næringsaktørene i en krevende situasjon, med uforutsigbare rammer. Sentrale beslutninger tas gjerne i Oslo, langt fra hverdagen på 78 grader nord. Fra Longyearbyen framstår styringen som fragmentert, med uklare signaler og en påfallende manglende evne til å samordne og ta i bruk næringslivets kompetanse og kapasitet.

Et sterkt næringsliv er Norges fotfeste i Arktis 

Norge har hatt gruvedrift på Svalbard siden tidlig på 1900-tallet. Gjennom generasjoner har kullet vært fundamentet for bosetting, infrastruktur og et varig norsk fotfeste i Arktis. I høst ble et over hundre år langt industrieventyr avsluttet, og gruvebusen rydder og stenger i disse dager Longyearbyens siste kullgruve.

Longyearbyen bæres i dag av tre hovedpilarer: offentlig sektor, forskning og utdanning – og et bredt næringsliv, både offentlig og privat. Innen næringslivet er reiselivet størst og står for hovedtyngden av sysselsettingen. Næringspolitikk på Svalbard er derfor ikke bare økonomi, men samfunnspolitikk, og dermed også sikkerhetspolitikk.

Siloene styrer – Longyearbyen betaler 

Til tross for sin avgjørende betydning står næringslivet i Longyearbyen i en alvorlig situasjon. Det er stadig vanskeligere å planlegge, investere og bli værende. Årsaken er først og fremst en sektorfragmentert forvaltning som spesielt går ut over nødvendig forutsigbarhet for næringsutøvelsen. Ansvar er spredt mellom flere departementer som opererer i siloer uten tilstrekkelig samordning.

Denne styringssvikten treffer et allerede presset næringsliv hardt. Energiprisene for næringslivet er blant landets høyeste, logistikken til øygruppa sårbar, og boligmarkedet sprengt. Kostnadene veltes over på næringsaktører og deres ansatte. 

Når flere av grunnforutsetningene for tilstedeværelsen svikter samtidig, er det alvorlig. For næringslivet i Longyearbyen handler dette nå om å være – eller ikke være. Og det handler dermed også om den norske tilstedeværelsen. Det trengs derfor en langt tydeligere og samlet kurs fremover.

Styringssvikt i praksis 

Nybyen i Longyearbyen er et ferskt eksempel på hvordan siloproblematikken skaper utfordringer. Området rommer rundt 70 boliger, og er en viktig del av boligtilbudet i et lokalsamfunn med boligmangel. En mangel som vil bli enda tydeligere når de mange store infrastrukturprosjektene i byen skal gjennomføres. Likevel trekkes Nybyen i ulike retninger: Kulturminnemyndighetene vil bevare kulturmiljøet, mens andre statlige prosesser vil rive og redusere antall boliger.

Samtidig skal staten utrede framtidige energiløsninger og nye samfunnsoppgaver i Longyearbyen. Alt dette forutsetter arbeidskraft. Arbeidskraft må bo et sted. Likevel vurderes altså boliger tatt ut av bruk. Men siloene råder, ingen tar et helhetlig ansvar.

Det samme mønsteret ser vi i arbeidet med guidegodkjenning på Svalbard. Behovet for klare krav til kompetanse er ubestridt, men prosessen har tatt 5,5 år. Årsaken er uklar ansvarsfordeling: Regelverket forvaltes av Justis- og beredskapsdepartementet, mens konsekvensene treffer næringslivet under Nærings- og fiskeridepartementets ansvarsområde – i tillegg til berøring med miljø, utdanning og kompetanse. Ingen eier helheten.

Eksemplene kunne vært flere. Resultatet er langvarig usikkerhet for bedrifter og ansatte, og et næringsliv som blir stående i skvis. Her kolliderer departementale siloer i praksis.

Store ord – liten handling 

I Regjeringens langtidsplan slår statsminister Jonas Gahr Støre fast at den tradisjonelle, sektorbaserte organiseringen av politikken ikke lenger er tilstrekkelig. Det trengs mer arbeid på tvers for å skape resultater som faktisk treffer. Fra 78 grader nord kan vi si; dette er bra, men vi har ingen tid å miste.

Regjeringens Svalbardmelding (Meld. St. 26, 2023-2024) gir en tydelig strategisk retning, men oppfølgingen er for svak. Utredningene blir mange, prosessene lange – mens konkrete tiltak uteblir. Spesielt gjelder dette «insentiver for norsk tilstedeværelse», som i meldinga har et stort fokus.

Samtidig peker Totalberedskapskommisjonen på robuste lokalsamfunn, et livskraftig næringsliv og tillit til myndighetene som sentrale bolverk mot ytre og hybride trusler. Når styringen forblir fragmentert, svekkes nettopp denne samfunnsrobustheten på Svalbard.

Vår oppfordring er klar, og det haster: Siloene må bort. Samordningen må styrkes. Og næringslivet på Svalbard må behandles som det det er – en viktig brikke i totalberedskapen og et bærende virkemiddel for norsk tilstedeværelse i nord.

Har du noe på hjertet, eller vil du fortsette denne debatten? Vi tar gjerne i mot leserinnlegg og kronikker på post@svalbardposten.no. 

Har fått avslag på søknad om snøgjerde på Gruvefjellet: – Forskjellsbehandling

Departementet ber om avklaring på om brakkene i Nybyen kan rives