Atomkraft Nein Danke

Et svar til Håvard Kristiansen og Øyvind-Aas Hansen ved Norsk Kjernekraft AS og påslag til Uwe Görlitz innlegg. Hvorfor alle disse vansindige idéer om atomkraft i Longyearbyen. 

Hva er sannsynligheten for det de nærmest ti årene? Er det i det hele tatt noe vits bruke tid på et innlegg om dette nå? Jo det er det! Begrunnelsen er gitt i siste avsnitt; Hvorfor så plutselig interesse for å fa atomkraft her og på fastlandet? Leseren kan hoppe over de tre første avsnittene; som handler litt om historie, fluid strømmer i undergrunnen og om miljølovene på øygruppen Svalbard; slik jeg har forstått og erfart under CO₂ boringer i Adventdalen og ved geologisk feltarbeid i øyriket.

Atomkraft Nein Danke-bevegelsen ble i Tyskland formelt dannet i midten av 1960-tallet og ble etter hvert opphavet til det politiske partiet Die Grünen. Motstanden var selvsagt mulige uønskede hendelser i kraftverket med dramatiske konsekvenser for den nære bebyggelsen. Troverdigheten med sikker drift økte vel ikke med en nær nedsmelting i Pennsylvania; Three Mile Island i 1979, Tsjernobyl 1986 og nå sist Fukushima i 2011. Risiko ved lagring og ikke minst transport av radioaktivt brensel i vanlig tysk infrastruktur, vei/jernbane, var vektige argumenter mot atomkraft. Hva om terrorgrupper skulle få tak i uran? Ikke minst så man sammenheng mellom atomkraft og råstoff til atombomber. Risiko for at anriket uran eller utarmet uran skal komme i gale hender under transport er vel neppe mindre i disse dager. 

Et rasjonelt syn på kjernekraft på Svalbard

Loven om Miljøvern på Svalbard (svalbardmiljøloven) er streng; den begrenser nok innførselen av anriket uran da det i høyeste grad kan betegnes som et mulig harmfullt materiale for natur og dyr. Men det er ikke det innlegget til Kristiansen og Aas-Hansen foreslår, de vurderer små modulære atomkraftverk (mikrokraftverk) og slik jeg forstår det med lavradioaktivt, utarmet uran. Men det er et avfallsprodukt. Her kommer svalbardmiljøloven inn, i kapittel 65-72 forbudet mot å innføre avfall. Uavhengig av det er fremdeles utarmet uran ikke uten risiko. Jeg tror ikke at land vil stå i kø for å lagre «jomfruelige» frø (Frølagret) hvor det er atomkraftverk i området selv med garantier om minimal fare for utslipp. 

Som geologer har vi hele tiden Piet Heines ord i bakhodet At vide vad man ikke ved, er dog en slags allvidenhed også de bibelske ordene Guds veier er uransakelige ligger som en sky over oss under feltarbeid. For mitt formål lyder det siste bedre på engelsk, the lord moves in mysterious ways, og er det noe vår herre (Hen) har rota med så er det bevegelser (movements) av væsker i undergrunnen. Vi finner fritt vann i porer og sprekker i bergarter på enorme dyp i jordskorpa. Når Oljedirektoratet melder at en letebrønn boret på et prospekt på 4 kilomenter under havbunnen er tørr, så er det grov løgn, de bare påtraff vann uten hydrokarboner. Høyt trykk gjør at vannet ikke koker eller fordamper på den dybde. Væsker i bergarter og løsmasser beveger seg i kompliserte og i mange tilfeller ikke forutsigbare retninger. Men litt forenklet er strømningene generelt avhengig av permeabilitet, trykkforskjeller (som vannklosettet ditt når du drar i snora) og ved oppdrift av fluider med mindre tetthet enn vann som for eksempel hydrokarboner (olje og gass) eller CO₂ som er en væske ved høyt trykk. Er trykket lavere under eller ved siden av så vandrer de fluidene til de steder der det er laveste trykk.

La oss ta et rasjonelt syn på kjernekraft, sjansen, risiko og fremtid

Kompleksiteten i fluider bevegelser er etter min mening den største risikofaktoren selv ved et mikroatomkraftkraftverk. Selv små minimale utslipp av farlige stoffer og især for lavradioaktivt vann kan bli dramatisk. Bunnlinja er uansett hvor du plasserer et atomkraftverk over havnivå i Adventdalen/Longyearbyen-området, kan vi ikke med sikkerhet forutsi hvor fluidene havner. Ethvert utslipp vil ha enorme følger for vår bosetting på Svalbard.

Hvorfor så plutselig interesse for å fa atomkraft her og på fastlandet? Stadig kommer det innlegg om fordelen med atomkraft i kongeriket Norge. Det er en avsporing, i stedet for å få til en mer realistisk ny grønn energikilde. Selv om jeg ikke mistenker forfatterne her, er mange av atomkraftforkjemperne på fastlandet kjente «klimaskeptikere». De kommer med innlegg mot alternativ energi; mot havvind, mot vindmøller (Motvind) og mot solceller (visstnok på gang med en ny bevegelse; Motsol). Med andre ord en klar avsporing av framtidige utfordringer for på sikt å erstatte fossile energikilder. Longyearbyen bør vel også i størst grad jobbe for stedegen primærenergi, og det er vel et ansvar som regjering og storting sitter på. Et ansvar som især i disse tider må ha prioritet.

Jeg er ikke mot atomkraft på et generelt grunnlag, men jeg er mot atomkraft i vårt lille kongerike. Vi har i hovedsak grønn energi. Jeg bor i Stavanger. Selv om det er økende aksept for atomkraft også i oljehovedstaden Stavanger, så vil jeg se reaksjonene til innbyggernes når spaden settes i jorda mellom enten mellom Stavanger og Sandnes alternativt Randaberg eller Sola. Kanskje både vår leder for opposisjonen; høyrelederen Solberg og vår statsminister forstår mer av norsk lynne enn «folk flest».