– La oss starte med grunnmuren

Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger

Den 14. august feiret vi Svalbards 100 år som del av Norge. Statsministerens gave – 35 millioner fordelt på strømstøtte og 8 millioner hver til Sysselmesteren og Longyearbyen lokalstyre – ble mottatt med takk. Men følelsen av å ha «stått med lua i hånda» sitter igjen. For hva sier det om statens ambisjoner for et «attraktivt norsk familiesamfunn» i Longyearbyen?

Vi er på Svalbard for å hevde norsk suverenitet. Jeg mottar iblant sterke reaksjoner når jeg sier dette, men slik er det. Det beste for isbjørnen, klima og statens lommebok hadde helt klart vært at det ikke bodde en sjel her oppe. Og som det er nå, hadde også min egen lommebok klart seg bedre på fastlandet. Men nå er det slik at vi ønsker å bo her oppe, uten å bli beordret, og Svalbard er svært viktig strategisk for norsk og europeisk sikkerhetspolitikk. Derfor sørger vi for tilstedeværelse ved å leve våre liv på hytte- og fjelltur, butikk og bar, jobb og henting i barnehage. Hverdagsliv midt i en geopolitisk hotspot. Nasjonalt og lokalt er man opptatt av å «bli attraktiv for nordmenn».

Frie inntekter uten skatteinntekter

Skatteinntektene fra Svalbard var på hele 237 millioner kroner i 2024, hvorav 135,6 millioner er personskatteinngang - tilsvarende 51.815 kroner per innbygger. Det er høyere enn personskatteinngangen til Bærum kommune, en av Norges rikeste. Selv om skatteinngangen fra Svalbard har økt, har rammetilskuddet til Longyearbyen lokalstyre stått stille siden 2013, og var fortsatt 174 millioner kroner i 2024. 

På fastlandet består kommunenes frie inntekter av både rammetilskudd og skatteinntekter. I Longyearbyen er situasjonen annerledes: Longyearbyen lokalstyre mottar rammetilskudd fra staten – og størrelsen på tilskuddet er uavhengig av skatteinntektene. Rammetilskuddet skal dekke helt grunnleggende oppgaver: skole, barnehage, beredskap, kultur, idrett, administrasjon og politisk styring, i et isolert lokalsamfunn som også må ivareta 500 flere siden 2013.

Norske kommuner har i snitt samme nivå på frie inntekter per innbygger som i 2013. I Longyearbyen har de frie inntektene per innbygger falt med 20 prosent de siste ti årene. Dette er ikke bare tall – det er en utvikling som merkes i hverdagen. For oss som bor her betyr det blant annet økte levekostnader, færre fritidstilbud, og mindre ressurser til barn og unge, og fortsatt ingen plan for bedre tilbud for psykisk helse. Reduksjon i disse tilbudene tror jeg vi hadde sett uavhengig av tidligere pengebruk, selv om dette også har bidratt til den økonomiske situasjonen.

Sammenligningen med fastlandskommuner er dog ikke helt rett frem siden Longyearbyen lokalstyre, for eksempel utgifter til helsetjenester. Men Longyearbyen lokalstyre har en annen stor oppgave hjemlet i Svalbardloven § 29; «rasjonell og effektiv forvaltning av fellesinteressene innenfor rammen av norsk svalbardpolitikk, og med sikte på en miljøforsvarlig og bærekraftig utvikling av lokalsamfunnet». Rammene for norsk svalbardpolitikk innebærer blant annet å Sørge for å være et attraktivt lokalsamfunn som bidrar til å sikre norsk tilstedeværelse. 

Ro og stabilitet

Den nye Svalbardmeldingen handler om økt kontroll og flere nordmenn, men tiltak for å faktisk skape ro og stabilitet uteblir. Gruva er lagt ned, slik planen var i Svalbardmeldingen for ti år siden. Nå har det kommet en ny melding, men vi spør fortsatt «Hva nå?».

Hittil er jeg ikke imponert over regjeringens «attraktivitetstiltak». Det er mange ord og noen brannslukkingstiltak, fulgt av lite handling for å få til langsiktige løsninger. Man har klart å gjøre det kjipere for svalbardianere uten norsk pass. De har mistet stemmerett i lokalvalg, og myndighetene vurderer nå også å fjerne barnetrygd og kontantstøtte. 

I tillegg er det usikkerhet knyttet til spesialundervisning. Som forelder er det vanskelig å forstå i hvilken grad barn kan få tilrettelagt opplæring ved Longyearbyen skole. Det er også foreslått at søknader om individuelt tilrettelagt undervisning skal vurderes av Sysselmesteren for å se om de er innafor «de svalbardpolitiske mål». Hvilket av dem? Ro og stabilitet? Norsk tilstedeværelse? 

Det inkluderende samfunnet som har vært Longyearbyens styrke svekkes. De tukler med vårt DNA- som Iben sier, og skaper splid og usikkerhet i vårt samfunn - motsetningen til ro og stabilitet.

På andre siden Atlanteren fjerner Trump helsehjelp og støtteordninger for de svakeste, og forfølger «illegale innvandrere». Jeg er glad jeg ikke bor i USA, og jeg blir mer og mer usikker på om jeg vil at mine barn skal vokse opp i et samfunn i Norge som gjør forskjell på mennesker basert på nasjonalitet eller funksjonsevne. 

Det er positivt at statsministeren anerkjenner at det i samfunnet er et viktig norsk prinsipp å ha likeverdige rettigheter, og jeg håper også at regjeringen forstår at det er direkte sammenheng mellom dette og et «attraktivt lokalsamfunn».

Hva må til?

Statsministeren sier at det vil ta tid å knekke svalbardkoden. Jeg har forståelse for at det kan være vanskelig å se helheten når man sitter i Oslo og skal ta beslutninger. Selv om mange fort blir glad i både øya og folka, tar det tid å bli ordentlig kjent med Svalbard. Svalbardpolitikk er heller ikke så «sexy» at det vinner stemmer på fastlandet, og det kanskje er risikabelt å si at man skal bruke penger i nord i et valgår. 

Men hvis staten Norge ønsker tilstedeværelse på Svalbard, må det investeres i samfunnsgulvet (fysisk infrastruktur), samt nok ressurser til lokalsamfunnet (økt rammetilskudd) - ikke bare i symbolpolitikk. 

Innbyggere, næringsliv og lokalstyre trenger forutsigbarhet. Vi er en by full av sterke ressurspersoner, som gjerne vil være med å bygge fremtidens Longyearbyen. Men skal vi leve og virke her, og hevde norsk suverenitet, må vi vite at det blir noe av. Statsministeren sier at vi må vi knekke koden sammen, og at det ikke finnes en budsjettpost eller et politisk vedtak på fastlandet som løser dette. Det stemmer at det å skape et «attraktivt lokalsamfunn» ikke løses gjennom noen enkle og isolerte tiltak. Det krever en helhetlig og godt forankret handlingsplan og langsiktig investering. 

Å få vite at dette faktisk kommer, hadde bidratt til økt trygghet. Man har mange ambisjoner for Longyearbyen, en «testination» eller «et utstillingsvindu». La oss starte med grunnmuren og bli et forbilde for et godt lokalsamfunn der man også satser på den myke infrastrukturen. Det kanskje ikke høres like storslagent ut, men som Terje har sagt, er vel Longyearbyen allerede en polarbragd? La oss også sikre den og investere i den myke infrastrukturen for et godt oppvekstmiljø, samhold, trivsel og livskvalitet, der alle kan være med å bygge byens fremtid. Hvis vi klarer å få til det, blir det også attraktivt.

Flere fastboende og lokalpolitikere har allerede gitt regjeringen innspill til konkrete tiltak. Her gjentar jeg noen av dem: 

•  Økt rammetilskudd til Longyearbyen lokalstyre
•  Botid på Svalbard gir skattefradrag når man flytter til fastlandet. Jo lengre botid, jo gunstigere fradrag.
•  Gjeninnfør økt barnetrygd for Svalbard som ble fjernet i 2014. Finnmark og Tromsø har i år fått det tilbake.
•  Gratis barnehage som i Troms og Finnmark.
•  Innfør konkrete tiltak for å styrke det psykiske helsetilbudet i Longyearbyen. Sjekk ut Meld. St. 23 (2022–2023) «Opptrappingsplan for psykisk helse». Se kapittel 3; Gode tjenester der folk bor.
•  Nedbetaling av studielån for bosatte på Svalbard, tilsvarende ordning som i Finnmark.
•  Sikre langsiktig akseptabelt kostnadsnivå for tekniske tjenester, energi og frakttjenester.
•  Samordne og sikre stabile transport- og frakttjenester til Svalbard, dvs. både persontransport og varer.
•  Sist, men ikke minst; Glem det med å fjerne rettigheter fra ikke-norske statsborgere og reguleringer som bidrar til et ikke-inkluderende samfunn. Det er ingen som blir attraktiv av det.